���˴�ת��

Unge er redde for aldring, melder . Og de unges angst næres av TikTok-filtre som viser hvor «skikkelig skrukka og […] helt jævlig» de vil se ut om noen år. Og mens de unge får angst av sine fremtidige ansikter, traumatiseres visst folk som er litt eldre av sine samtidige ansikter. 

For noen år sidan skrev den svenske forfatteren, historikeren og journalisten Åsa Linderborg  at hun vegret seg for å vise sitt 53 år gamle ansikt på fjernsyn fordi hun skammet seg over «halsen, den satans jævla halsen [som] begynner å endre form» og at «øyelokkene henger ned». 

Mer nylig skrev sosialantropolog og forfatter Gunn-Helen Øye et  om at hun «hater å bli kalt pensjonist». Dette til tross for at hun selv valgte å gå ut av arbeidslivet for å gripe «muligheten til å gjøre noe annet med stor iver og glede», blant annet å svømme «1200 meter i det nye Tøyenbadet» mens hun «tenker over hva [hennes] nye bok skal handle om – til honnørpris».

Alle vil leve lenge, men ingen vil være gamle

De fleste ønsker å leve lenge, men ingen vil bli gamle. Det er et paradoks, siden alderdom er en godt dokumentert bivirkning av et langt liv.

Jeg har møtt mange gamle mennesker i forbindelse med egen forskning om alderdom og helse- og omsorgstjenester. Mange vil ikke flytte til sykehjem eller delta på dagsentertilbud fordi «der er det bare gamle folk». 

Den kanadiske alderdomsforskeren  har beskrevet liknende opplevelser. Han prøvde en gang å gjennomføre et feltarbeid blant såkalte snowbirds, det vil si, kanadiske pensjonister som tilbringer vintermånedene i varmere områder som Florida, Arizona eller Texas. 

Problemet var bare at ingen av pensjonistene ville snakke med ham. Hver gang han prøvde å få dem i tale, ba de han heller snakke med naboen, for «han er gammel». Det er sannelig ikke lett å være alderdomsforsker når ingen vil være gamle. 

Da kan man fort ende opp som den reisende som kom til herregården og ble sendt fra sønn til far gjennom sju generasjoner, før han endelig fant husets herre hengende i et horn på veggen.

Det kalles alderisme

 bruker begrepet alderisme om fordommer mot og diskriminering av gamle mennesker. Unge menneskers angst for sitt fremtidige ansikt kan være et uttrykk for alderisme. Men alderisme forekommer ikke bare blant unge mennesker, men også blant gamle mennesker selv. 

 har vist at gamle mennesker, når de konfronteres med negative stereotypier, aktivt distanserer seg fra mennesker i egen aldersgruppe, både i direkte og overført betydning. For eksempel ved å «hate å bli kalt pensjonist». 

Man kan kanskje tenke at en slik tilsynelatende paradoksal effekt av alderisme er positiv, all den tid den får folk til å føle seg yngre og sprekere enn sine jevnaldrende. Forskningen viser imidlertid at effekten er kortvarig.

Løsningen kan være eksponeringsterapi og kunstig intelligens

Det er kanskje ikke så rart at unge mennesker får aldringsangst hvis damer på min alder ikke vil vise ansiktet sitt på fjernsyn. Da vil de eneste gamle ansiktene de unge blir eksponert for være generert av TikTok-filtre. 

Jeg er ingen psykolog, men jeg har fått med meg at fobier effektivt kan kureres med eksponeringsterapi. Jeg har derfor utviklet en innovativ og banebrytende strategi som involverer bruk av helt ny teknologi, nemlig kunstig intelligens. 

Noen husker kanskje at folk, for en tid tilbake,  fordi de visstnok kunne brukes til trening av kunstig intelligens (KI). Det er her vi, kvinner 50+, kommer inn i bildet (pun intended)! 

Hvis vi oversvømmer internettet med bilder av oss selv og andre kvinner 50+, vil KI etter hvert bare produsere bilder som ser ut som oss! Dette vil på sikt påvirke menneskehetens skjønnhetsideal, slik at progressive briller, slapp hud på halsen og rynker blir det som alle etterstreber. 

Jeg ser ikke bort fra at effekten kan bli så formidabel at unge kvinner kommer til å oppsøke skjønnhetsklinikker for å få sinnarynker mellom øyenbrynene.

Jeg innser at min banebrytende strategi kanskje ikke er egnet til å kurere aversjoner mot å bli kalt pensjonist. Som et plaster på såret kan jeg imidlertid tilby et forslag til tittel på boken Øye skriver på når hun ikke er opptatt med å svømme rundt i Tøyen-badet. 

Hva med «Pensjonisttilværelsens uutholdelige letthet»? 

Værsågod. Gleden var på min side.