ÐÒÔË´óתÅÌ

Da universitetet ble opprettet i 1968, var det ikke første gang det ble etablert et lærested som kunne tilby høyere utdanning i landsdelen. Så tidlig som i 1826, bare 15 år etter at universitetet i Oslo ble opprettet, vedtok Stortinget at det skulle etableres et lærerseminar i Nord-Norge. Hovedmålet var å opplyse befolkningen nordpå, og da spesielt samene, i den rette gudstro.

Trondenes Seminar var forløperen til Tromsø lærerskole, og ble drevet på Trondenes utenfor Harstad fra 1826 til 1849, da det ble flyttet til Tromsø. Tromsø Seminar ble omgjort til Avdeling for lærerutdanning ved Høgskolen i Tromsø i 1994, som ble slått sammen med universitetet i Tromsø i 2009.

Opprettelsen av seminaret på Trondenes er viktig, fordi det var landets første statlige lærerutdanning med et konkret mål om å bedre utdannings- og samfunnsforholdene i Nord-Norge. Med Trondenes Seminar ble det første frøet for fremveksten av universitetet i Tromsø sådd.

Siden læreseminaret utdannet befolkningen i nord fikk institusjonen en egen stilling i landsdelen. Enkelte har gått så langt som å kalle seminaret et intellektuelt kraftsenter. Det var ikke uvanlig å finne de tidligere studentene i sentrale stillinger som ordførere eller i kommunens styre og stell. I løpet av 1800-tallet ble nesten 70 seminarister ordførere i nordnorske kommuner, og nærmest borgerlige altmuligmenn.

I Tromsø holdt seminaret lenge til i Skippergata. Med egen gymsal, grønnsakhage og frivillig undervisning var lærerutdanningen på slutten av 1800-tallet Norges mest moderne. I 1952 flyttet lærerskolen, som det da het, inn i nye lokaler i Mellomveien. Her har lærerstudentene holdt til siden.

I 2009 slo høgskolen seg sammen med universitetet, dermed ble den pedagogiske utdanningen pÃ¥ ÐÒÔË´óתÅÌ en del av lærerutdanningen. Til sammen utgjør disse miljøene Institutt for lærerutdanning og pedagogikk, og har fra 2013 inkludert lærerutdanningen i Alta.

Tromsø Museum – Universitetsmuseet er Nord-Norges eldste vitenskapelige institusjon, etablert i 1872. I 1976, etter omtrent 100 år som selvstendig institusjon, ble museet en del av universitetet i Tromsø. Museets hovedoppgaver er forskning og forskningskommunikasjon, utvikling og bevaring av vitenskapelige samlinger, formidling, forvaltning og undervisning. Universitetsmuseet har i dag fire enheter: Tromsø Museum, Polarmuseet, MS Polstjerna og Tromsø arktisk-alpine botaniske hage.

Museet består av to vitenskapelige seksjoner: seksjon for naturvitenskap og seksjon for kulturvitenskap. Til sammen har museet over to millioner gjenstander og mer enn 100 års utforskning av landsdelen og andre nordlige områder. De faste utstillingene på museet omfatter geologi og zoologi samt to samiske utstillinger, en arkeologisk utstilling, en kirkekunstutstilling og to polarhistoriske utstillinger. I tillegg har museet midlertidige utstillinger som det selv produserer, og utstillinger som hentes inn fra inn- og utland.

Handelsmannen Hans A. Meyer fra Mo i Rana skrev i avisa «Tidens tegn» at det eneste som kunne bøte på Nord-Norges mangel på embets- og bestillingsmenn var et universitet i Tromsø. Det fantes ikke noen utdanningsinstitusjon på universitetsnivå i nord på den tida, noe som førte til dårlig rekruttering til høyere stillinger og stor gjennomtrekk av ansatte. Med universitet i Oslo, teknisk høgskole i Trondheim og handelshøgskole under bygging i Bergen mente Meyer at det nå var Nord-Norges tur, «… som endnu intet har faaet».

Med en høyskole, eller helst et universitet, trodde Meyer at landsdelen snart kunne «faa nok av dyktige mænd med rot i folket og kjennskap til landsdelen, folk som føler sig hjemme her oppe i Nord-Norge, og finder det selvsagt at leve sit liv og øve sitt arbeid her».

Meyer mente Tromsø var det beste alternativet som universitetsby på grunn av byen størrelse og fordi det allerede var vitenskapelig aktivitet her, noe de andre nordnorske byene støttet. Dagen etter støttet Aftenposten forslaget, og lokalt begynte enkelte innbyggere i Nord-Norge å jobbe for å få en høyere utdanningsinstitusjon. Blant annet donerte Tromsø-borgeren Conrad Holmboe 100 000 kroner til universitetssaken.

Geofysisk institutt åpnet i Tromsø i 1919 som en avlegger til nordlys- og værforskningen på Halddetoppen i Alta. Bystyret i Tromsø hadde gitt instituttet tomta gratis, kommunen var nemlig velvillig til ønsket om vitenskapelig utbygging i byen. Også Stortinget hadde gitt økonomisk støtte til utbygginga. Instituttet ble kalt «Geofysen» på folkemunne, og skulle sammen med andre vitenskapelige institusjoner, som Tromsø Museum og Holt forsøksgård, i større grad gjøre Tromsø til en vitenskapsby. Disse institusjonene var dermed viktige for opprettelsen av universitetet.

I utbygginga av «Geofysen» ble først og fremst forskning rundt værvarsling prioritert, men også nordlysforskning ble utført på instituttet. Nordlysforskningen på «Geofysen» hadde trange kår, og i 1928-1930 ble det opprettet et eget nordlysobservatorium ved Prestvannet midt på Tromsøya. Nok en gang stilte kommunen gratis tomt til disposisjon. Nordlysforskningen kom for alvor i gang med finansiering fra staten og Rockefeller Foundation. Det nye observatoriet ble en avdeling under Det norske institutt for kosmisk fysikk i Oslo.

Arbeidet ved Geofysisk institutt ble omorganisert da nordlysforskningen flyttet ut, og «Geofysen» ble omgjort til Vêrvarslinga for Nord-Norge. For å koordinere arbeidet mellom Vêrvarslinga, Nordlysobservatoriet og Tromsø Museum ble det opprettet en «komité for de vitenskapelige institusjoner i Tromsø», i dagligtale bare omtalt som «kometen».

Komiteen skulle også forvalte fond tilknyttet Geofysisk institutt. Universitetssaken ble ikke drøftet nevneverdig av «kometen», siden saken virket for uoverkommelig både politisk og økonomisk. Likevel ble tanker om et arktisk institutt drøftet blant «kometens» medlemmer. «Kometens» arbeid hadde begrenset nedslagsfelt, og komitémedlemmene drev først og fremst med intern møtevirksomhet og stipendutdeling. Utover på 1930-tallet hadde universitetsdrømmen harde kår, og et universitet i Tromsø virket fjernere enn på lenge.

Allerede i 1941 ble det formalisert en sykepleierutdanning som underavdeling til sykepleierutdanningen i Tromsø i samarbeid med Røde Kors. Sykehusene hadde selv ansvar for å utdanne sykepleiere, og både i Narvik, Stokmarknes og Tromsø ble det tatt opp elever. Det hadde blitt utdannet sykepleiere ved institusjonene tidligere, men disse var såkalte «privatelever». Det var først med Røde Kors’ initiativ at sykepleierutdanningen ble formalisert og standardisert som en treårig utdannelse. De første sykepleierelevene gikk raskt inn i de daglige rutinene ved sykehusene etter en kort tremåneders innføring i Tromsø. I Narvik besto praksisen blant annet av turnusarbeid med nattevakter, kvelds- og dagvakter, på lik linje med de vanlige ansatte. Elevene skulle også ha praksis på tuberkulosesanatorium og psykiatrisk sykehus, noe de måtte ut av byen for å gjøre.

Sykepleierutdanningen gjennomgikk store endringer i tiden etter andre verdenskrig. Sykepleierloven ble vedtatt i 1948, noe som understreket – og la ytterligere grunnlag for – faglig tyngde og enhetlig utdanning. Dette sammenfalt med en ekspansjon i helse- og omsorgssektoren der en styrket sykepleierutdanning var en av forutsetningene for å utvikle det nasjonale helsetilbudet. Samtidig slo Sosialdepartementet fast i 1950 at sykepleierskolene skulle organiseres fylkesvis. Ettersom utdanningen i Narvik fortsatt var en del av Tromsø, søkte man om dispensasjon fra kravet. I 1967 sa Nordland fylke seg klar til å overta sykepleierutdanningen i Narvik. Staten overtok sykepleierskolen fra fylket i 1986, og institusjonen skiftet navn til Nordland sykepleierhøyskole. Året etter fikk utdanningen en egen rammeplan i tråd med høyere utdanning generelt. Sykepleierutdanningen ble utviklet i tråd med nasjonale hensyn og politiske ønsker, og i 1998 fikk Høgskolen i Narvik sin første videreutdanning. Den fikk navnet IT-helse og skulle lære studentene å bruke digitale hjelpemidler.

Etter andre verdenskrig vokste ønsket om et universitet og økt vitenskapelig virksomhet i Nord-Norge. Nå ble også tanken om et universitet i Tromsø diskutert nasjonalt. Enkelte mente oppbyggingen av et vitenskapelig miljø i Tromsø måtte være en naturlig del av gjenreisningsarbeidet etter krigen. Tromsø Arbeiderparti satte universitetssaken i partiprogrammet sitt, og nordnorske stortingsrepresentanter begynte å legge frem saken i Oslo. Likevel ga ikke disse utspillene umiddelbar respons, ettersom generell oppbygging av landet var førsteprioritet for myndighetene etter krigen.

I forbindelse med 17. mai-talen i Tromsø i 1946, uttalte statsråd Kaare Fostervold at Tromsø nå ville ha et universitet. I tillegg opplevde de allerede eksisterende institusjonene økt satsing. Museet og Nordlysobservatoriet fikk økte midler, og Tromsø fikk et eget arkivkontor. Det var også ønskelig å flytte «Norges Svalbard- og ishavsundersøkelser» fra Oslo til Tromsø, for å legge institusjonen i et mer polarnært område. Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser ble omdøpt til Norsk Polarinstitutt i 1948, men flyttet til Tromsø først 50 år senere.

Høsten 1955 åpnet Narvik tekniske skole. Etter flere års kamp mot sentrale skolemyndigheter og det som ble betegnet som «lokal utålmodighet» ble skolen åpnet i eget nybygg. Faktisk hadde de første elevene blitt tatt opp på forkurs allerede i januar samme år, som forberedelse til videre teknisk utdanning. Opprettelsen av den tekniske fagskolen skjedde i lys av den enorme moderniseringen av landet etter andre verdenskrig. Det økende fokuset på industribygging og teknisk kompetanse hadde gjort seg gjeldende, også i nord, og skolen hadde fått forespørsler fra Finnmark til Rørvik. Det var først og fremst fremtidige studenter fra industristedene i Norge som hadde vist størst interesse. Kommunen selv sto for mesteparten av finansieringa. Med opprettelsen befestet Narvik seg som industriby.

Det hadde imidlertid pågått ulike former for teknisk undervisning her allerede fra 1905 og i 1931 ble den første yrkesskolen, Narvik Fagskole, åpnet. Opprettelsen var viktig for industrialisering av landsdelen, men også «… nødvendig for ungdommens fremtid», ble det sagt. Ønsket var å utdanne egne ingeniører og tilby utdanning på høyere nivå i landsdelen og i 1955 ble det en realitet. Den tekniske fagskolen i Narvik skulle gi elevene fra yrkesskolen mulighet til å gå videre på mer avansert utdanning. Gruvedrift og industri sto selvsagt sentralt for de nyutdannede, men også nasjonal samfunnsbygging og moderne infrastruktur.

Etableringen av den tekniske skolen mÃ¥ sees i sammenheng med den enorme industri- og nasjonsbyggingen som pÃ¥gikk pÃ¥ 1950- og 60-tallet. Siden da har utdanningen flyttet fra sine opprinnelige lokaler til Høgskolebakken, som i dag er ÐÒÔË´óתÅÌs studiested i Narvik. Fra 1974 ble navnet Ingeniørhøgskole, og kandidatene ingeniører, i forbindelse med endring av opptakskrav og høgskolereform. Med Høgskolereformen i 1994 ble elevene studenter og kandidatene høgskoleingeniører. Siden oppstarten har flere studier kommet til, og fra 1990 kunne man ogsÃ¥ bli sivilingeniør i Narvik. Høgskolen i Narvik fusjonerte med ÐÒÔË´óתÅÌ Norges arktiske universitet i 2016.

Etter krigen tok flere ungdommer artiumutdannelse med sikte på høyere utdanning. Dette, kombinert med store etterkrigskull, skulle komme til å gi økt press på høyere utdanning. På slutten av 50-tallet ble det også iverksatt en innsamlingsaksjon for å øke kapitalen til fondet «Nord-Norges universitet». Det økende kravet om et universitet i Tromsø sammenfalt med en generell endring i synet på høyere utdanning nasjonalt. Ingvald Jaklin, daværende redaktør i Nordlys og stortingsrepresentant, mente i Stortinget 9. juni 1958 at det nå var på tide å ta opp «det gamle spørsmål» om et universitet i Tromsø.

Utdanningsministeren svarte ikke på spørsmålet, men en annen representant, Rakel Seweriin, mente tanken klart måtte avvises. Ikke bare mente hun at grunnlaget var for dårlig, Seweriin mente i tillegg at nordnorsk ungdom «… bare hadde utmerket godt av å komme sørover og komme sammen med ungdom fra andre kanter av landet». Stortinget diskuterte utfordringene flere ganger, og satte i 1960 ned en komité som skulle se på universitets- og høgskolesektoren generelt. Komiteen var ledet av Per Kleppe fra Finansdepartementet og holdt på til 1961.

«Kleppe-komitéen» endret synet på høyere utdanning i Norge; fra å være en utdanning for de få til å bli et tilbud for massene. Komitéen foreslo ikke et universitet i Tromsø, men muligheten for dette var større enn på lenge.

Etter at Kleppe-komiteen avga innstilling i 1961, der det ble lagt opp til en sterk utbygging av høyere utdanning, la regjeringen i 1962 fram en melding for Stortinget. Den inneholdt én vesentlig endring i forhold til komitéinnstillingen. Kleppe-komiteen hadde gått inn for at utbygging av kapasiteten skulle skje ved de eksisterende institusjonene. Den mente også at det kunne skje en utbygging av forskning og undervisning ved Tromsø Museum, men at det måtte være underlagt det nye universitetet i Trondheim. Departementet sa derimot at det fant "det naturlig at også Nord-Norge etter hvert får egen selvstendig institusjon for utdanning på universitets- og høgskolenivået." Dette var det avgjørende vendepunktet, og i stortingsdebatten i 1963 var det full oppslutning om departementets standpunkt. Departementet satte straks ned en komité ledet av avtroppende rektor ved Universitetet i Oslo, Johan T. Ruud, for å utrede mulighetene for og omfanget av en utbygging i Tromsø. Ruud-komiteen avga sin innstilling i 1965.

Mandatet til «Ruud-komiteen» var å vurdere behovet for utdanning på universitetsnivå i Tromsø og hvilke fag det var hensiktsmessig å satse på. Komiteen ga fem grunner til å opprette et universitet i nord: Det ville gi landsdelen kompetent arbeidskraft, det ville gi nordnorsk ungdom lettere tilgang til høyere utdanning og det ville fremme sosial og økonomisk utvikling i landsdelen. I tillegg ville universitetet skaffe landet flere studieplasser og det ville ha naturlige forutsetninger for ulike forskningsoppgaver, slik som kosmisk fysikk og samisk språk og kultur.

Sentralt i argumentasjonen til komiteen stod en undersøkelse av sammenhengen mellom legers fødested, utdanningssted og arbeidssted som akkurat var gjennomført av ett av komiteens medlemmer, professor Torstein Bertelsen fra Harstad. Konklusjonen var at den eneste effektive måten å få flere leger til Nord-Norge på, var å få flere nordfra til å studere medisin og å la dem studere det i landsdelen. Med dette ble medisin en sentral del av planene for Tromsø, men også det som kampen nå skulle stå om. Både det medisinske fakultetet i Oslo og den mektige helsedirektøren Karl Evang ble innbitte motstandere av å legge et nytt medisinsk fakultet til Tromsø.

I et samarbeid med Universitetet i Oslo ble det gitt forberedende undervisning i filosofi i Tromsø allerede høsten 1965. Dette var altså de første studiene på universitetsnivå som ble tilbudt i byen. De forberedende studiene var en klar indikasjon på at landsdelen var moden for å få et universitet. Den første forelesninga omhandlet filosofen Platon, ble gitt på Tromsø Museum og trakk omtrent 50 tilhørere. Året etter ble de første 66 studentene immatrikulert på grunnfag i et samarbeid med lærerskolen i Tromsø.

Da «Ruud-komiteen» la fram innstillinga si om et universitet i Tromsø i 1965, var dette med klare linjer til Meyers forslag i 1918 og etterkrigstidas endring i synet på høyere utdanning. Stortingsmedlemmene stilte seg enstemmig bak innstillingen, og var klar over at dette kunne skape stor debatt i universitetsmiljøene – spesielt i Oslo.

Et universitet i Tromsø vakte stor motstand fra starten av. Flere mente at økt konkurranse om de samme ressursene ville være dødsdommen for norsk vitenskap. Samtidig var det en utbredt oppfatning at et universitet i Tromsø aldri ville greie å holde høy nok kvalitet, og at det barske klimaet ville gjøre det vanskelig å rekruttere forskere. Det var likevel ikke før medisinutdanninga ble utførlig diskutert at motstanden eskalerte.

Plasseringen av medisin ble sett på som distriktspolitikk og u-hjelp, uten saklige og faglige argumenter. Den akademiske motstanden var stor, og i tillegg kastet helsedirektør Karl Evang seg inn i debatten sammen med en rekke leger ved landets sykehus. De mente at et eventuelt tredje fakultet burde komme i Trondheim. Den borgerlige samlingsregjeringen under Per Borten trosset likevel den fagmedisinske fronten, og rett før jul i 1966 gikk kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik fra Kristelig Folkeparti ut og sa at departementet ville prioritere Tromsø. Ved siden av legesituasjonen, var et viktig argument at i Tromsø, der det var mindre å bygge på, ville et medisinsk fakultet ha stor betydning som startkapital for hele universitetsutbyggingen.

Studentsamfunnet i Tromsø ble opprettet av akademikere bosatt i Tromsø. Formålet var å opplyse om universitetssaken og diskutere saker av lokal karakter. Tomtevalg, fagtilbud og påvirkning på byen ble diskutert. Opprettelsen av studentsamfunnet føyde seg inn i en rekke lokale tiltak.

Nordnorsk kulturråd opprettet en egen universitetskomité, og de allerede eksisterende institusjonene i byen bidro til et lokalt trykk for å få universitet. Tromsøs befolkning hadde sett for seg at universitetssaken ville ta lenger tid, og i flere tilfeller følte nasjonale politikere og komiteer at de nærmest måtte overtale sentrale skikkelser i Tromsø til å gå inn for et universitet i nær framtid.

Stortinget vedtok å opprette Universitetet i Tromsø 28. mars 1968 – dermed var en 50 år lang kamp over. Opprettelsen ble regnet som viktig både regionalpolitisk og utdanningspolitisk. Universitetet skulle bidra til utvikling i landsdelen og samtidig finne sin plass ved siden av de andre universitetene og de vitenskapelige høgskolene.

For Stortinget var det viktig at det nye universitetet måtte være kvalitativt på høyde med de andre, og at det ikke måtte bli et nordnorsk universitetet, men landes fjerde universitet, «som altså skal bygges i Nord-Norge». Representantene understreket at universitetet måtte få en selvstendig og fullverdig plass, og mulighet til å utvikle viktige forskningsfelt der Tromsø kunne hevde seg i kamp om forskningsmidler og studenter.

Nordlysobservatoriet ved Prestvannet på Tromsøya var en av grunnpilarene da universitetet ble opprettet, og ble innlemmet i universitetsstrukturen.

Men det var en enorm oppgave å etablere et universitet så å si fra grunnen av, og fra 1968 skulle det ta enda fire år før de første studentene ble immatrikulert. Selv om byen hadde enkelte vitenskapelige institusjoner å bygge på, hadde ingen av disse i nærheten av den vitenskapelige tyngden til et universitet. En mengde forskere måtte rekrutteres, lokaler anskaffes, bøker kjøpes, studenter rekrutteres – alt dette i tillegg til at budsjett måtte utarbeides og styringsstrukturer etableres

Det måtte utnevnes et interimsstyre som kunne lede prosessen fram mot et universitet. Legen Peter F. Hjort fra Oslo ble spurt om å være formann i styret, og reiste til Tromsø for å se hvilken jobb han hadde blitt tilbudt. Etter å ha besøkt sykehuset, de etablerte vitenskapelige institusjonene, kommunen og fylkesmannen, var Hjorts konklusjon klar; oppgaven med å opprette universitetet var sterkt undervurdert. Han var en av få leger som i forkant av opprettelsen hadde støttet både et universitet og en medisinutdanning i Tromsø.

I et brev til Kirke- og undervisningsdepartementet skrev Hjort ned sine vilkår for å ta på seg jobben som leder av interimsstyret. Først og fremst mente Oslo-legen at universitetet ville bli veldig mye dyrere og mer arbeidskrevende å opprette enn antatt. Bare den medisinske universitetsklinikken ville koste ti ganger mer enn de tidligere anslagene for hele medisinutbyggingen. I tillegg mente han at universitetet, med sykehuset på slep, på sikt måtte flyttes ut av sentrum, noe som også ville bli svært kostbart. Dette i tillegg til at et universitet også kom til å kreve husbygging, skole- og kulturtilbud og et attraktivt lønnsnivå. På toppen av det hele måtte det legges til rette for utvikling av attraktive faglige miljøer. Hjort ble kalt inn til møte på statsministerens kontor i januar 1969, med både sosialminister og finansminister til stede. De gjorde det klart at regjeringa ville gå inn for planene, og var innforstått med kostnadsrammene Hjort hadde skissert.

Interimsstyret utarbeidet en provisorieplan for utbyggingen. Tanken var at arbeidstrykket måtte holdes oppe for at universitetet ikke skulle miste politisk og økonomisk støtte, og at virksomheten derfor måtte starte raskt i provisoriske lokaler. I 1970 fikk Hjort tilslag for provisorieplanen, dermed kunne utbyggingen starte med regjeringens fulle støtte.

Hjort var leder av interimsstyret fram til han ble valgt som rektor ved universitetet i 1972. Denne rollen hadde han frem til 1973 da han frasa seg rektorvervet fordi han ikke hadde full støtte blant studentene .

Det var ikke gitt at universitetet skulle ligge i Breivika. En opprivende og hard debatt om lokalisering verserte i Tromsø fra 1967 til 1970. Det ble heftig diskutert om universitetet skulle legges til Holt forskningsgård, Tromsø Museum eller Breivika – og for universitetets del var Breivika sistevalget.

Det som til slutt veide tyngst, var ekspansjonsmulighetene og det politiske målet om et levende miljø nord på øya. Stortinget tok avgjørelsen i saken, og stilte seg bak Tromsø kommunes ønske om å vitalisere nordøya, samt legge til rette for utvikling og et samlet campus i Breivika. Hjort og interimsstyret hadde lagt ned mye arbeid i saken, og beslutningen var et stort nederlag. Tromsø Museum anså avgjørelsen om et campus i Breivika som «katastrofal».

Selv om tomtestriden endte med nederlag, ble det klart at «tapet» kunne gi nye muligheter og kompensasjoner. Senere kirkestatsråd Anton Skuldberg uttrykte til Hjort etter nederlaget at «etter min vurdering ligger du nå meget godt an til å få nesten hva du vil i Kirke- og undervisningsdepartementet».

Universitetets første bygg, Teoribygget, lå i direkte tilknytning til sykehuset i Strandveien – sør for dagens Polaria. Byggingen startet i 1971 og ble markert med grunnstein-nedleggelse av Kong Olav og etterfølgende markering. De ansatte begynte å flytte til byen, og både arbeidsplasser og boliger måtte komme i orden. Kommunen ga områder til boligbygging, og flere ansatte startet arbeid på kontorplasser bare atskilt med skillevegger og hylleseksjoner. Forventingene til universitetet var store.

Fagutvalget for medisin ble opprettet i 1969 og hadde som mål å fastlegge studieplan, planlegge undervisning og forskning i provisoriske lokaler og planlegge et nytt, permanent sykehus og universitetsanlegg for medisin. I første omgang gjaldt dette altså det provisoriske bygget nedenfor sykehuset. De første fem årene fikk universitetet tildelt over 200 vitenskapelige stillinger, og i oppstarten hadde disse forskerne store, romslige budsjetter. Nasjonalt skjedde det også en ekspandering i universitetssektoren – og universitetet i Tromsø ble så vidt med på oppsvingen.

I flere år fikk Tromsø årlig mellom 30 og 40 prosent av alle vitenskapelige nye stillinger i landet. Etter hvert ble det mindre penger, men Teoribygget i sentrum var i bruk i 19 år før det nye Medisin- og helsebygget (MH) åpnet i 1991.

Medisin var uten tvil det viktigste faget for interimsstyret. I tillegg var de klare på at realfag og samfunnsfag var viktig for det nye universitetet, og disse fagmiljøene ble bygget ut raskt. Samfunnsfag hadde spesielt gode forutsetninger, både på grunn av bred lokalsamfunnsforskning og særegne utfordringer i landsdelen. Samfunnsfagenes plass i medisinutdanningen var imidlertid avgjørende. Formålet var en samfunnsorientert medisinutdanning. Dette sto i motsetning til språkfagene. Filologene hadde ingen representanter i interimsstyret, og fikk dermed heller ikke noe stort gjennnomslag.

Samisk språk var ett av få språkfag som faktisk ble prioritert. Problemet var at det ikke var noe å bygge på. Det samiske språkmiljøet på universitetsnivå skulle jo universitetet selv utvikle, og det var ingen aktuelle kandidater til toppjobbene. Derimot var det full aktivitet i de humanistiske fagene. Faktisk større enn tiltenkt, for eksempel ved Institutt for historie, der rekrutteringsgrunnlaget var mye bedre.

Medisinutdanningen måtte også planlegges. Studieplanen for medisin, populært kalt «den lille halvrøde» på grunn av omslaget, ble lansert i 1971. Selv om planen på ingen måte representerer maoisme, spilte kallenavnet – og for øvrig formålet med planen – på Maos lille røde og at utdanningen skulle «tjene folket». Her ble tankene om den nye medisinutdanningen presentert.

Peter F. Hjort ledet arbeidet, som konkretiserte tankene om en medisinutdanning med rot i samfunnsmedisinske problemstillinger. Hjort mente legene trengte et klart hode og et varmt hjerte, et motto flere medisinere hadde brukt før. I den nye studieplanen skulle pensum og praksis smelte sammen, studentene skulle få kontakt med pasienter – helst fra dag én, det skulle være færrest mulig eksamener og ingen karakterer. Planen var visjonær, og satte nyansatte som skulle bygge et fagmiljø hardt på prøve. Ofte måtte de ta natten til hjelp for å forberede undervisningen.

I 1971 ble også Nordlysobservatoriet ved Prestvannet innlemmet i universitetet. Da hadde fysikkmiljøet eksistert i Tromsø i over 70 år, og det skulle videre befeste seg som et av universitetets viktigste satsingsområder.

Kong Olav åpnet universitetet i Tromsø domkirke høsten 1972. Da var fagtilbudet lite og medisinutdanningen ennå ikke ferdig. 420 studenter ble tatt opp ved universitetet – en liten, oversiktlig gruppe som lett fant sammen over provisoriske løsninger, pionerånd og politisk aktivitet.

De første årene drev universitetet forskning og utdanning i leide lokaler i sentrum, og studentene ble raskt en del av bybildet. Studentene og de ansatte ble fort kjent med hverandre, og det hendte ikke sjeldent at studenter og forelesere spiste middag sammen – gjerne hjemme hos sistnevnte.

De venstreradikale strømningene i høyere utdanning – og samfunnet for øvrig – fikk fotfeste i Tromsø allerede før studentene startet. De første studentene ble ganske snart stemplet som «røde» og radikale, ettersom Arbeidernes Kommunistparti (AKP) og Sosialistisk Venstreparti (SV) hadde stor innflytelse på universitetet under oppstarten. Selv om bare et fåtall av studentene var «røde», fikk de raskt mulighet til å forme både studier og fritid.

Studentene fikk påvirke hvordan institusjonen skulle bygges. Dette gjaldt først og fremst de demokratiske mekanismene knyttet til valg av rektor og de lange linjene i universitetsdrifta. Studentene ønsket at universitetet skulle styres etter et allmannamøteprinsipp, der hver hadde én stemme. De første studentene var prøvekaniner, men de var også privilegerte. De fikk stor påvirkningskraft, kort vei til de ansatte og mulighet til å bidra til å utvikle universitetets faglige og sosiale tilbud.

De 40 studentene som startet på medisinutdanningen høsten 1973 fikk ta del i utviklingen av den mest progressive medisinutdanningen i hele Norge. Gjennom studieplanen «den lille halvrøde», fikk studentene et tidlig møte med pasientene og et integrert studium med fokus på samfunnet de skulle tjene. Universitetet hadde blitt drevet fram av idealisme, og det samme gjaldt de første studentene.

Medisinstudentene som kom til byen møtte et studie radikalt annerledes enn de andre medisinutdanningene, og en pionerånd hvilte over studenter og ansatte. Selv om enkelte studenter nok mente at professorene heller var klassefiender enn velmenende undervisere, ga universitetet god og tett undervisning til studentene – som straks var å finne rundt på landsdelens sykehus og legekontorer.

Høgskolen i Finnmark ble etablert i 1973. Det var likevel ikke første gang det var mulig å ta høyere utdanning i fylket. På midten av 1800-tallet ble det utdannet lærere i Alta med særegent fokus på den samiske befolkningen. Opplæringen ble lagt ned etter sju år, og utdanningen av lærere til Finnmark ble flyttet til seminaret i Tromsø. Det skulle ta hundre år før det igjen ble utdannet lærere i Finnmark – og da som egen lærerhøgskole. Det var også mulighet å utdanne seg til sykepleier ved Hammerfest sykehus. Denne utdanningen ble organisert som en egen skole i 1960, og høgskole fra 1981.

Som et direkte resultat av reformeringen av høyere utdanning og eksplosivt studenttall, var det klart at Finnmark også måtte få mulighet til å tilby høyere utdanning gjennom en egen distriktshøyskole. Det var faktisk interimsstyret ved Universitetet i Tromsø, med Peter F. Hjort i spissen, som oppfordret og ønsket fortgang i arbeidet med en distriktshøyskole i Finnmark. Bakgrunnen var universitetets forhold til de nye distriktshøyskolene, som hadde blitt utredet i stortingsproposisjon 136 (1968–69). I kjølvannet av initiativet ble distriktshøgskoleutvalget for Troms og Finnmark opprettet. Utvalget foreslo å opprette en høgskole i Alta fordi undervisningstilbudet var for dårlig innenfor økonomi, forvaltning, pedagogikk, helse og ressursutvikling. Selvsagt ble samisk språk og kultur også en sentral del av utdanningsinstitusjonen, og høgskolen fikk en egen samisk avdeling. Det ble først og fremst utdannet lærere i Alta, men med distriktshøgskolen kunne byen tilby også idrett, finsk og kristendom.

Lærerskolen, sykepleierskolen og distriktshøgskolen ble i 1994 slÃ¥tt sammen under navnet Høgskolen i Finnmark. I 2013 ble høgskolen en del av Universitetet i Tromsø, som da tok navnet ÐÒÔË´óתÅÌ Norges arktiske universitet. ÐÒÔË´óתÅÌ i Alta tilbyr i dag studier blant annet innen turisme, ingeniørfag, idrett, medieproduksjon, pedagogiske utdanninger, lederutdanninger og økonomi. I tillegg bygges det opp forskningsmiljø pÃ¥ disse fagfeltene.

Det midlertidige gjennomgangsbygget sør for Tverrforbindelsen var det første som åpnet i Breivika. Bygningen skulle midlertidig huse studenter og forskere som ikke hadde plass i byen, i påvente av utbyggingen av universitetet i Breivika. Studenter og ansatte i gjennomgangsbygget fikk dermed orkesterplass til bygginga. Gjennomgangsbygget har siden blitt opprustet, og er i dag det som kalles Naturfagbygget.

På denne tida befant resten av studentene seg i sentrum sammen med administrasjonen og de ansatte. Utbyggingen i Breivika skjedde i etapper, og studenter og ansatte ble flyttet fra byen og til gjennomgangsbygget før de endelig skulle plasseres i faste lokaler i Breivika. Det var ikke før i 2004 at universitetet sluttet med forelesninger i sentrum.

Studiene av den øvre atmosfæren ble styrket da EISCAT-samarbeidet startet i 1975. Organisasjonen EISCAT, eller European Incoherent SCATter, måler stråling fra elektronene i ionosfæren og forsøker å forstå både menneskets og solas påvirkning på atmosfæren.

Norge, Finland, Sverige, Japan, Kina, Storbritannia og Tyskland samarbeider om den vitenskapelige organisasjonen, og alle bidrar til drift og forskning gjennom anleggene. ÐÒÔË´óתÅÌ Norges arktiske universitet drifter anleggene pÃ¥ Ramfjordmoen og pÃ¥ Svalbard, og nylig startet byggingen av et nytt anlegg i Skibotn. Dette skal stÃ¥ ferdig i 2021.

OgsÃ¥ plasmafysikk og astrofysikk er bærende elementer i Tromsø, og gjør fysikk-forskningsmiljøet her til et av de fremste i verden pÃ¥ sitt felt. Den spede begynnelsen for det internasjonale arbeidet var mÃ¥lingene pÃ¥ Halddetoppen og vitenskapen til Kristian Birkeland. Selv om Birkeland døde mange Ã¥r før det ble opprettet et universitet i Tromsø, har en del av nordlysarven blitt videreført gjennom institusjonene som i dag er en del av universitetet. ÐÒÔË´óתÅÌ har dermed over hundre Ã¥r gamle røtter nÃ¥r det gjelder vitenskapelig aktivitet i landsdelen.

Tromsø Museum ble opprettet i oktober 1872, og ble etter hundre år som selvstendig institusjon del av universitetet. Den vitenskapelige aktiviteten ved museet var en av forutsetningene for at universitetet skulle legges til Tromsø. Bakgrunnen for museet var innsamling av gjenstander og informasjon om disse til ulike utstillinger om Troms på 1800-tallet.

Etter å ha holdt til i sentrum fikk Tromsø Museum nye lokaler sør på Tromsøya i 1961. I 2016 ble det klart at det skal flyttes for tredje gang, denne gangen «tilbake til» sentrum – nærmere bestemt på Mack-tomta. Nybygget skal etter planen stå ferdig i 2025. Tromsø Museum er i dag godt besøkt av nesten 200 000 personer i året. Museets spennvidde innbefatter historie, samisk kultur, naturvitenskap, polarforskning og biologi.

Universitetet i Tromsø fikk raskt et rykte som "det røde universitet". Studentgrupper som sognet til partiene på den politiske venstrefløyen dominerte studentsamfunnet og studentpolitikken gjennom 1970-tallet. Studentpolitikkens høyeste organ var i denne perioden allmannamøtet for alle universitetets studenter, som på det meste samlet et par hundre deltagere, på det minste noen titalls. Mellom de dominerende venstregruppene var til gjengjeld frontene steile og motsetningene uforsonlige. Bildet viser en gruppe uavhengige sosialister og SV-studenter som akkurat har overtatt Studentutvalget etter en periode med marxistisk-leninistisk styre, og som foreløpig sitter i forgjengernes politiske plakatflora. Mange m-l-studenter "proletariserte" seg i denne perioden i et forsøk på å skaffe AKP fotfeste på arbeidsplassene og i fagbevegelsen.

Et avgjørende tilbakeslag for m-l-bevegelsen kom med Maos død og oppgjøret med "firerbanden" i Kina i 1977, samme år som SV også gikk på et stort valgnederlag.

Professor i samfunnsvitenskap Nils Aarsæther mente det var merkbart da han som foreleser nærmest «…kunne merke det på forelesningen dagen etter Maos død, fordi ingen stilte kritiske spørsmål lenger».

Realfagsbygget oppstod som det første permanente bygget i Breivika, hvis man ser bort fra Gjennomgangsbygget. Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ble flyttet fra Gjennomgangsbygget og til «Realfagsparsellen» og permanente lokaler. Byggestilen ble den karakteristiske ÐÒÔË´óתÅÌ-stilen i teglstein og metall.

Utbyggingen i Breivika ble organisert i utbyggingstrinn, eller «parseller». Campus ble delt inn i kvadrater, som gjorde at ulike fagretninger fikk sine egne områder. Realfagsparsellen var den første, siden skulle blant annet biblioteket, samfunnsvitenskap og medisin få tildelt egne parseller for utbygging. Inndelingen er fortsatt synlig i dag, ettersom veier og kvartaler i stor grad forholder seg til den opprinnelige strukturen.

Universitetsbiblioteket i Breivika ble tatt i bruk i 1981. Bygget inneholdt hovedbiblioteket og fagbiblioteket til humaniora og samfunnsfag. Den kvadratiske formen passet inn i den strenge utbyggingslinjen med parseller. Biblioteket ble utformet med teglstein og metall, i likhet med Realfagsbygget.

To år senere sto bygningene for samfunnsvitenskap og humaniora ferdig. Disse ble tilknyttet biblioteket gjennom en underjordisk gang med leseplasser. Med Realfagsbygget, samfunnsfag og humaniora, samt aktiviteten i Gjennomgangsbygget hadde det meste av universitetets aktiviteter, studenter og ansatte flyttet til Breivika. Det som gjensto var å flytte den medisinske utdanningen og sykehuset ut av sentrum. Det var holdt av god plass til videre utbygging av universitetet i Breivika, slik at ikke bare medisin, men også andre studieretninger og forskningsaktiviteter kunne opprettes og få lokaler ved universitetet.

Høgskolen i Harstad ble etablert 1. august 1983, som landets siste distriktshøgskole. Studietilbudet var smalt, i og med at en bare kunne studere vernepleie ved høgskolen. Det var imidlertid også mulig å studere sykepleie i Harstad på den tida, Røde Kors Sykepleierskole for Nord-Norge hadde åpnet en filial i Harstad i 1982. Det var ikke før i 1986 at høgskolen i Harstad virkelig fikk ben å stå på. Sykepleierutdanningen ble en del av skolen, som nå også kunne tilby økonomiske og administrative fag. Etter hvert vokste tilbudet til å gjelde språkfag, ledelse og sosialadministrasjon, reiseliv og barnevernspedagogikk, for å nevne noe. Siden kom blant annet logistikk og beredskap til.

Høgskolen i Harstad var fra begynnelsen en aktiv høgskole, som kjempet med Narvik, Bodø og Tromsø om nye studieplasser. Løsningen for Harstad var å være liten; mellom et ekspansivt universitet i Tromsø og en stor høgskole i Bodø, kunne Høgskolen i Harstad satse på fag rettet mot lokale arbeidsplasser og ungdom. Selv om Høgskolen i Harstad på mange måter var en profesjonshøgskole med to avdelinger, ønsket de i 2014 tettere kontakt med universitetet i Tromsø.

1. januar 2016 ble skolen en del av ÐÒÔË´óתÅÌ Norges arktiske universitet. Fusjonen knyttet høgskolens ansatte til forskningsmiljøene ved ÐÒÔË´óתÅÌ og styrket fagretningene i bÃ¥de Tromsø og Harstad.

I 1982 hadde studentene arrangert revy med godt resultat. Med erfaringene de hadde høstet herfra arrangerte studentene Tromsøs første studentuke høsten 1983. Store deler av «UKA» ble arrangert i et eget studenthus, og ble kringkastet over studentradioen.

Året markerer pangstarten på det selvorganiserte studenttilbudet som siden skulle prege studentenes fritid. Da det første studenthuset i Skippergata ved dagens tinghus ble solgt, flyttet studentene etter noe om og men inn på brygga ved Kystens hus i år 2000. Der holdt «Studenthuset Driv» til i 13 år, før det slo seg sammen med studentsamfunnet og flyttet til ølbryggeriet Macks gamle lokaler under navnet «Studentsamfunnet Driv» i 2014.

I årenes løp har Studentuka, Debutuka, Studentsamfunnet, radio, kor, korps og utallige andre fritidsaktiviteter holdt studentene engasjerte ved siden av studiene.

Institutt for fiskerifag ga allerede i 1984 studenter mulighet til å ta førsteavdeling juss i Tromsø. Etter utbyggingen av studiene på slutten av 80-tallet ble jusutdannelsene skilt ut i eget institutt i 1987, og ble formelt en selvstendig del av universitetets tilbud. I 1997 ble Det juridiske fakultet opprettet, med hav- og miljørett samt urfolksrett som satsingsområder. Dette er fortsatt fakultetets satsingsområder.

Fakultetet knyttet de juridiske fagfeltene tett opp til de andre ekspertområdene ved universitetet.

Statsarkivet i Tromsø var underlagt statsarkivet i Trondheim fram til 1987. Da ble det opprettet et eget arkiv i Tromsø, som flyttet inn i lokaler i Breivika i 1988. Arkivmagasinene befinner seg i kjellerarealene under arkivets lesesal og under Hus 2 i Teorifagsbygget. Magasinet under Hus 2 ble bygget i 2004.

Statsarkivets eldste dokumenter stammer fra så langt tilbake som 1500-tallet. Arkivet innehar en uvurderlig rolle som kulturbærer, og samlingene blir stadig benyttet til forskning ved universitetet. Arkivet består av offentlige dokumenter, men inneholder også flere privatarkiv. Arkivet har lenge vært flittig brukt av lokalhistorikere og slektsforskere.

I 1988 tok oppdrettsnæringen i bruk «Hitra-vaksinen»som var et konkret resultat av fiskeriforskningen ved universitetet.

Universitetsmiljøet i Tromsø hadde utviklet denne vaksinen for å unngå at oppdrettslaks døde av kaldtvannsvibrose. Et team av forskere innen fagretninger som immunologi, mikrobiologi og medisin utviklet vaksinen som sikret at oppdrettsnæringa kunne holde fisken frisk og god. Hitra-vaksinen førte til at antibiotikabruken i norsk lakseoppdrett ble redusert til nærmest null.

Vaksinen er bare én av flere eksempler på samarbeid mellom samfunnet og universitetet, der næring og forskning går sammen for å løse konkrete utfordringer. Lytix Biopharma, ProphylixPharma, Olivita og D`Liver er andre bedrifter som er opprettet med kunnskap fra – og har rot i – fagmiljøene på universitetet.

Fiskeriutdanning var tidlig en del av planene for utdanning i Tromsø, men den gikk gjennom en rekke organisatoriske endringer. Etter at fiskeriutdanning først ble gitt som et samarbeid mellom Institutt for bioIogi og geologi og Institutt for samfunnsvitenskap, ble det i 1976 opprettet et eget Institutt for fiskerifag. Dette var igjen del av paraplyorganisasjonen Norges fiskerihøgskole, der også universitetene i Bergen og Trondheim og Norges handelshøgskole deltok. I 1983 ville Stortinget at Norges fiskerihøgskole skulle bli en enhet innen Universitetet i Tromsø, og dette ble realisert i 1988.

Havbruksstudiene og fiskerihelse var to av fagene som ble bygget opp på slutten av 1980-tallet, og som bidro til å flytte det nasjonale tyngdepunktet i fiskeri- og marinbiologiforskninga til Tromsø. I tillegg har koblingen mellom universitetet og fiskeribedrifter hatt stor nytte for utviklingen i havbruksnæringen generelt, og i oppdrettsnæringen spesielt.

I utgangspunktet var medisinutdanningen og sykehuset tenkt å ligge i samme gigantbygg. Men flere brukere, byggherrer, budsjetter og departementer gjorde prosessen svært kompleks, og dermed havarerte det opprinnelige prosjektet. På 1980-tallet gikk derfor utbyggingen av medisinbygget saktere enn planlagt. Målet var å samle all aktiviteten i Breivika, og byggingen av det nye Medisin- og helsebygget startet i 1988.

Bygget sto ferdig i 1991, og var den største utbygginga på universitetstomta til da – i tillegg til det største universitetsbygget i Norge. Prinsesse Anne(bildet) besøkte bygget rett etter åpningen på sitt Norgesbesøk. Med fullføringa av MH-bygget og Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) var de fleste studentene og det meste av forskningen samlet i Breivika. At de to største arbeidsgiverne i Tromsø flyttet hele virksomheten sin hit bidro til sentralisering av området.

I 1993 feiret universitetet at det var 25 år siden stortingsvedtaket om opprettelse. Jubileet ble feiret med kongeparet til stede, og la vekt på hvordan universitetet hadde utfylt sitt mandat og ansvar til det beste for landsdelens innbyggere. Kongen trakk blant annet fram at legeutdanningen hadde vist seg nyttig for helsetilbudet i Nord-Norge.

I 1994 fusjonerte en rekke høyskoler i Norge som resultat av Høgskolereformen. Høgskolen i Tromsø var en av skolene som oppstod dette året, som én av 24 statlige høgskoler i Norge. Skolen tilbød fag innen musikk, dans og drama, ulike helsefag, lærerutdanning og ingeniør- og økonomifag. 1. januar 2009 ble Høgskolen i Tromsø slått sammen med universitetet i byen.

OgsÃ¥ Høgskolen i Finnmark ble etablert 1. august 1994. Skolen var et resultat av at Finnmark sykepleierhøyskole, Finnmark distriktshøgskole og Alta lærerhøgskolen hadde slÃ¥tt seg sammen. I 2013 fusjonerte skolen nok en gang, denne gangen med Universitetet i Tromsø. Den nye institusjonen fikk navnet ÐÒÔË´óתÅÌ Norges arktiske universitet.

Høgskolen i Narvik sÃ¥ ogsÃ¥ dagens lys som følge av Høgskolereformen 1. august 1994. Skolen var resultatet av at Narvik ingeniørhøgskole, Sivilingeniørutdanningen i Narvik og Nordland sykepleierhøgskoles avdeling i Narvik fusjonerte. 1. januar 2016 ble Høgskolen i Narvik en del av ÐÒÔË´óתÅÌ.

I tillegg til legemangel var det mangel på farmasøyter i Nord-Norge. Derfor var det ønskelig at universitetet også skulle tilby farmasiutdanning. I utgangspunktet hadde Kirke- og undervisningskomiteen tenkt at det var mulig å øke antall læreplasser ved de andre lærestedene i Norge. Men etter å ha sett at 80 prosent av de nordnorske legene fra de første medisinkullene ble værende i Tromsø, ble komiteen overbevist om at det måtte opprettes en egen farmasiutdanning i Tromsø. Det første året startet 20 studenter på dette studiet, og i 2016 var tallet på over 230.

I 1998 flyttet farmasistudentene inn i et eget bygg mellom Realfagsbygget og MH-bygget. Farmasibygget ble bygget i lik stil som de fleste andre universitetsbygningene, men det var også rom for «faglige» særegenheter under byggingen. Spesielt var auditoriet «Tabletten», med sin karakteristiske form, et eksempel på arkitektonisk frihet.

Norges fiskerihøgskole (NFH) fikk eget bygg i 1995. Bygningen var inspirert av nordnorsk kystkultur - spesielt nothjellen – som ble brukt til tørking av noter og garn. Arkitektene hadde brukt nothjellen på kaia i Foldvik i Gratangen som utgangspunkt. Tanken var å gi tillitsvekkende assosiasjoner til næringa NFH skulle forske på, samtidig som arkitekturen skulle brukes til å promotere virksomhet i og tilknytning til kystkulturen. Norges fiskerihøgskole skiller seg fra resten av arkitekturen i Breivika fordi teglstein og metall ikke er brukt som de viktigste byggematerialene.

Fram til 1997 hadde universitetet vært inndelt i institutter, men dette året vedtok Kirke- og undervisningsdepartementet å gjøre om flere av instituttene til fakulteter – etter ønske fra universitetet. I størrelse og ansvar hadde instituttene vært lik fakultetene på de andre norske universitetene. Dermed ble strukturendringen i stor grad oppfattet som en navneendring.

Det ble opprettet seks fakultet, inkludert Norges fiskerihøgskole. Dette ga universitetet tre nivÃ¥er; administrasjon, fakulteter og institutter, og gjorde ÐÒÔË´óתÅÌ pÃ¥ den mÃ¥ten lik de andre universitetene.

Den tidligere Tromsø-rektoren Ole Danbolt Mjøs ledet arbeidet med utredningen «Frihet med ansvar. Om høgare utdanning og forskning i Norge» i 2000. Utvalget argumenterte for en ny gradsstruktur i tråd med Bolognaprossesen, med bachelor- og mastergrader fremfor grunn-, mellom- og hovedfag, samt overgang til studiepoeng. Studiepoengproduksjon ble også foreslått som grunnlag for finansiering. I tillegg åpnet utredningen opp for å gjøre det lettere for høyskoler å bli universiteter.

Kvalitetsreformen tok videre Mjøs-utvalgets utredning, og gjorde det enklere for de nordnorske høyskolene og universitetet i Tromsø å fusjonere.

Teorifagbygg 1–6 sto ferdig i 2004 og inneholder undervisningslokaler og kontorer til samfunnsfag, humaniora, juss og psykologi. I tillegg fikk Studentsamskipnaden kontorer i hus 2, sammen med Senter for samiske studier og studentorganisasjonene. Teorifagkantinen ligger i hus 1, sammen med Auditorium 1 og 2, samt undervisningslokaler og kontorer. Med sine 40 000 kvadratmeter er bygningsmassen den største på campus. Arkitektonisk passet Teorifagbygget inn med de omliggende bygningene i teglstein og metall. Kong Harald sto for den offisielle åpningen 9. februar 2005.

Universitetet hadde jobbet for å tilby en tannlegeutdanning helt siden oppstarten, og i 2002 vedtok Stortinget endelig å opprette en slik utdanning i Tromsø. Formålet var å øke tilgangen til tannleger i Nord-Norge. Argumentene for opprettelsen var de samme som ved opprettelsen av legeutdanningen på 70-tallet – og motargumentene like. Utdanningen hadde også et ønske om å øke det totale antallet tannleger og spesialister nasjonalt.

I 2004 startet de tolv første studentene på tannlegeutdanningen. Elleve av dem var fra Nord-Norge, og kullet ble ønsket velkommen av kunnskapsminister Kristin Clemet. I likhet med medisinutdanningen, har tannlegeutdanningen i Tromsø fokus på tidlig pasientmøte, pasientsentrert klinisk undervisning og ekstern klinisk tjeneste.

Høgskolen i Tromsø ble opprettet i 1994, men hadde historiske røtter tilbake til 1827 da lærerseminaret på Trondenes ble dannet. I 2009 fusjonerte skolen med Universitetet i Tromsø. Formålet var å forbedre utdanning og forskning ved å bringe sammen klassiske universitetsfag og profesjonsutdanningene ved høyskolen.

Dette skulle videre føre til bedre utdanning av ungdommen i landsdelen, samt ny og innovativ forskning. For eksempel ble alle medisin- og sykepleierfag samlet under samme tak, det samme ble økonomi og markedsutdanning. Lærer- og lektorutdanningen ble samlet i et felles institutt, og naturvitenskap, teknologi og ingeniør ble samlet på samme fakultet.

Fusjonen med Høgskolen i Finnmark i 2013 befestet universitetets nordområdefokus. Dette året endret universitetet navn til Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. I tillegg til Tromsø fikk universitetet studiesteder i Alta, Kirkenes og Hammerfest. Reiselivsfag, hotellfag og medieutdanning var noen av de nye fagene universitetet kunne tilby. Lærerskolen i Alta ble opprettet i 1972, og sykepleierskolen ble høyskole i 1981 – etter å ha utdannet sykepleiere siden før krigen.

Distriktshøgskolen i Alta ble i sin tid drevet fram av Peter F. Hjort, leder for interimsstyret for Universitetet i Tromsø, for å tilpasse undervisningen på universitetet bedre til distriktshøgskolens tilbud. Dagens lærerutdanning i Alta har lenge vært ledende på fjern- og samlingsbasert undervisning. Dette har gitt innbyggere i Nord-Norge god tilgang til videre- og etterutdanning, samt mulighet for praktisk pedagogisk utdanning.

Stortingsmelding nummer 18 understreket arbeidet universitetet hadde påbegynt med fusjonene; ressursene i høyere utdanning skulle samles i færre og sterkere institusjoner. Regjeringen varslet at flere høyskoler ville bli slått sammen med universiteter og andre høyskoler slått sammen med hverandre. Meldingen gjorde det lettere for høyskoler å bli akkreditert som universiteter, og la til rette for videre samarbeid med utdanningsinstitusjonene i Nord-Norge.

I meldingen ga regjeringen grønt lys for videre samtaler mellom høyskolene i Harstad og Narvik og ÐÒÔË´óתÅÌ Norges arktiske universitet. Høgskolen i Harstad hadde da vært en egen utdanningsinstitusjon siden 1983.

Universitetet fusjonerte med høyskolene i Narvik og Harstad i 2016. FormÃ¥let var Ã¥ styrke de tekniske fagene, helse- og velferdsutdanningen ved ÐÒÔË´óתÅÌ og understreke universitetets rolle som breddeuniversitet for hele landsdelen. Gjennom fusjonen ble ÐÒÔË´óתÅÌ ogsÃ¥ landets tredje største universitet mÃ¥lt i studenttall – med omlag 16 000 studenter.

Den tekniske høgskolen i Narvik ble opprettet i 1955, men hadde røtter tilbake til 1905 og den tekniske yrkesutdanningen. Som et ledd i en nasjonal moderniseringsbølge ble den tekniske utdanningen løftet fram i etterkrigstiden. Også sykepleiere ble utdannet i Narvik fra århundreskiftet, og Narvik var også den første byen i Nord-Norge med eget tuberkulosehjem i 1912.