ÐÒÔË´óתÅÌ

Peter Fredrik Hjorts navn er sterkt knyttet til opprettelsen av Universitetet i Tromsø, og han regnes kanskje som den største pioneren bak universitetet. Han ble født 23. mars 1924 i daværende Kristiania, og utdannet seg til lege og spesialist i indremedisin på 50-tallet. Hjort var en av de fremste forkjemperne for en medisinutdanning i Nord-Norge, og så på oppbyggingen av universitetet i Tromsø som avgjørende for landsdelens utvikling. Hjorts interesse for skjæringspunktet mellom medisin og samfunn ble sentral i arbeidet med universitetet. På 60-tallet var han en av svært få i det akademiske miljøet i Oslo som stilte seg positiv til et universitet i den nordlige byen.

I januar 1969 takket Hjort ja til å være formann i interimsstyret som skulle lede prosessen fram mot universitetet. Da han gjorde det, tok han i utgangspunktet på seg en umulig oppgave. Først og fremst mente Hjort at kostnadene med å opprette universitetet var undervurdert, og at regjeringa dermed måtte støtte opp om prosjektet selv om det ville bli flere ganger dyrere enn det de hadde forutsett. Dernest vakte universitetssaken stor diskusjon. I første rekke handlet dette om medisinutdanninga, som både helsebyråkrati og medisinske fagmiljø var imot.

Hjort så det først og fremst som en rettferdighetssak at også Tromsø, i likhet med byer lenger sør, skulle få sitt eget universitet. Han ble valgt inn i interimsstyret hovedsakelig fordi han hadde faglige kvalifikasjoner. Den mest komplekse utdannelsen, og for øvrig den største stridssaken, var medisinutdanninga, og det var derfor viktig å ha en anerkjent medisiner i front. Samtidig var ønsket om leger til landsdelen avgjørende for å opprette et universitet, og det var viktig med sterk faglig styring. Hjort var analytisk, hadde politisk klarsyn og gode sosiale egenskaper. Oslo-legen ledet interimsstyret helt til han ble valgt som universitetets første rektor i oktober 1972 – samme år som universitetet offisielt åpnet.

Hjort var rektor i ett Ã¥rs tid. Da det første rektorvalget skulle gjennomføres høsten 1973 hadde han ikke studentene 100 prosent i ryggen. Hjort satte hardt mot hardt og sa at han ikke ønsket Ã¥ bli rektor uten full støtte fra alle grupper pÃ¥ universitetet. Dermed trakk han seg, og Olav Holt ble innsatt som rektor i stedet. Men Hjort virket i stillinga ut Ã¥ret. Til tross for den dramatiske avslutningen som rektor, fortsatte Hjort i et professorat ved ÐÒÔË´óתÅÌ fram til 2001. Samtidig stilnet kritikken parallelt med lavere politisk engasjement, og Hjort ble bÃ¥de vel ansett og løftet fram som forutsetning for universitetets tilblivelse. Dette ble understreket da Hjort ble æresdoktor pÃ¥ tiÃ¥rsmarkeringen for det første studentopptaket i 1982. Hjort hadde opprinnelig en stilling ved Rikshospitalet, men denne kom han aldri tilbake til etter oppholdet i Tromsø. Han fortsatte Ã¥ forske og jobbe til det beste for helseutbyggingen i Norge, blant annet i Statens institutt for folkehelse. Selv om Hjort hovedsakelig arbeidet med hematologi og geriatri, forble samfunnsmedisin en viktig del av forskningen hans og noe han ogsÃ¥ høstet internasjonal anerkjennelse for. Hjort fikk en rekke utmerkelser og priser, blant annet ble han kommandør av St. Olavs Orden i 1974 og fikk Karl Evangs pris for fortjenstfullt helseopplysningsarbeid i 1984.

– De fem årene i Tromsø var både den morsomste og den mest spennende perioden i livet, og samtidig den perioden hvor jeg fikk utrettet mest. Det er en tid for alt. Jeg tror fundamentet for Universitetet i Tromsø måtte legges akkurat da det ble gjort, men dette var primært politikernes idé. Hvis man hadde somlet, kan det tenkes at tiden hadde gått fra dette prosjektet, har Hjort uttalt i et tidligere intervju med universitetet (2008, av Eivind Bråstad Jensen).

ÐÒÔË´óתÅÌ arrangerer Ã¥rlig et seminar i Hjorts navn for Ã¥ styrke verdiskapingen i nord. 1. januar 2011 sovnet Hjort inn, 86 Ã¥r gammel. Til tross for at han forlot Tromsø tidlig i universitetets historie, vil navnet hans for alltid være knyttet til utdanningsinstitusjonen.

Olav Holt ble født i Hedrum i Vestfold 7. januar 1935. Han utdannet seg til fysiker og flyttet til Tromsø allerede i 1966.

– Planen min var å være i byen i ett til to år. Men så kom universitetsplanene som vi fulgte med interesse. Da vi flyttet til Tromsø, var tanken om at det skulle bli et opphold på 30 år fjern, uttalte Holt i et tidligere intervju med universitetet (2008, E. B. Jensen og M. Hald, Pionerer i realfag og teknologi).

Holt var tilhenger av ideen om et universitet i Tromsø helt fra starten av, og trengte ikke lang betenkningstid på å si ja da han ble spurt om å delta i interimsstyret i 1969. Da var han fungerende styrer ved Nordlysobservatoriet. I interimsstyret hadde Holt et særlig ansvar for å planlegge realfagstilbudet ved universitetet, og han har siden vært opptatt av kvaliteten på forskning og undervisning. Han mente at universitetet ikke ville være noe godt universitet for Nord-Norge hvis det ikke var et godt og fullverdig norsk universitet på linje med de øvrige.

Vestfold-mannens spesialfelt er fysikken i den øvre atmosfæren og radiobølgenes utbredelse i ionosfæren. Han var den første som ble ansatt i et fast professorat ved Universitetet i Tromsø – det skjedde i 1969. Holt ble valgt som universitetets andre rektor høsten 1973, og startet opp i jobben 1. januar 1974.

I et tidligere intervju med universitetet har Peter F. Hjort beskrevet Holt som en fredelig mann som alle likte:

– I løpet av de fem årene jeg var i Tromsø, foregikk det noe hele tiden. Det var mange harde diskusjoner. Og jeg tenkte at det universitetet trengte da, var mer fred. Jeg mente at Olav Holt var den rette mannen til å overta etter meg. Han ville være vel skikket til å bringe universitetet videre på det grunnlaget som nå var lagt (2013, Gamnes og Rasmussen, Fra Fagområdet medisin til Det helsevitenskapelige universitetet).

Holt har uttalt at han hadde et godt samarbeid med studentene da han overtok som rektor:

– Vi var uenige om flere spørsmål, men visste hele tida hvor vi hadde hverandre. Jeg hadde en god dialog med dem (2008, E. B. Jensen og M. Hald).

Når universitetet i Tromsø først var blitt en realitet, fikk det ifølge Holt etter hvert god og nyttig hjelp av de andre norske universitetene.

– Særlig opplevde jeg dette i rektormøtene, som var den tids universitetsråd. Folk har blitt forundret når jeg har sagt at rektoren og direktøren ved Universitetet i Oslo, Otto Bastiansen og Olav Trovik, var de som hjalp meg mest i dette (2008, E. B. Jensen og M. Hald).

I 1985 ble Holt direktør for universitetets forskningsstiftelse FORUT (senere NORUT). I intervjuet fra 2008 uttalte han at de aller største forventningene hans til Universitet i Tromsø så absolutt hadde blitt innfridd:

– Universitetet har blitt stort og godt. Det har fått en trivelig, flott campus, og vært en meget god arbeidsplass for mange. Det har vært nedlagt svært mye godt arbeid både på forskning og undervisning ved universitetet. Det aller viktigste er at en har fått et godt breddeuniversitet i Nord-Norge (2008, E. B. Jensen og M. Hald).

I 2003 ble Olav Holt utnevnt til ridder 1. klasse av St. Olavs Orden. I dag regnes han som en av pionerene bak opprettelsen av universitetet.

Yngvar Løchen ble født i Kristiania 31. mai 1931. Han var Olav Holts motkandidat ved det første rektorvalget ved universitetet i 1974, og var den neste til å overta posisjonen. Det skjedde i 1977. Med det inntok en mann av den humanistiske tradisjonen rektorkontoret; Løchen var sentral i den første generasjonen av norske sosiologer.

Oslo-mannen vokste opp i den øvre middelklassen på Oslos vestkant, og kom tidlig i opposisjon til enkelte sider ved samfunnet. Han planla opprinnelig å studere medisin, men valgte i stedet sosiologi. På 60-tallet hadde Løchen flere forskningsopphold i USA, og ble i denne perioden sterkt engasjert i diskusjonen om hvilke forpliktelser akademikerne hadde i samfunnet. Det førte til at ett spørsmål opptok Løchen resten av karrieren: Hvordan kunne man utvikle en samfunnsrelevant sosiologi og sosiologisk praksis?

I 1965 forsvarte Løchen doktoravhandlingen sin, boka «Idealer og realiteter i et psykiatrisk sykehus». Dette var et verk som intet mindre enn åpnet opp for et nytt fagfelt; medisinsk sosiologi.

Løchen var engasjert i oppbyggingen av Universitetet i Tromsø fra første stund. Han så på den nye utdanningsinstitusjonen som en mulighet til å gjennomføre tiltrengte reformer i det norske universitetssystemet. I 1971 ble Løchen utnevnt til medisinsk professor ved Universitetet i Tromsø. Han kom da fra en stilling som førsteamanuensis ved Sosialmedisinsk institutt ved Universitetet i Oslo. Sosiologen var medlem av fagutvalget for samfunnsfag ved Universitetet i Tromsø. Utvalget landet etter hvert på en modell som i det store og det hele samsvarte med Løchens syn på samfunnsfagenes rolle.

Han var medlem av interimsstyret, og har blitt beskrevet som et markant medlem som sådan. Tidligere rektor Olav Holt mener Løchen spilte en betydelig rolle for utviklingen av samfunnsfagmiljøet ved universitetet i Tromsø.

– Vi var nok uenige om en del spørsmål. Yngvar etterfulgte meg som rektor, og jeg var litt engstelig for hvordan det ville gå. Det innrømmet jeg senere for ham. Men der har jeg måttet gå i meg selv, det var en engstelse jeg kunne spart meg. Yngvar ble en god rektor. Og samfunnsviteren Yngvar glemte ikke realfagene i rektorperioden sin. Tvert imot så interesserte han seg vel mye mer enn jeg hadde trodd han skulle, for eksempel for utviklingen av datafaget på universitetet, sa Holt i et tidligere intervju med universitetet (Eivind B. Jensen i 2008, Pionerer i realfag og teknologi).

Narve Bjørgo, universitetets femte rektor, ble nær venn av Yngvar Løchen og kona på 70-tallet i Tromsø.

– De tok seg av oss på en helt enestående måte – som de gjorde med alle nykommerne. De hadde stort hus, ingen barn, levde på en måte i og for universitetet. Jeg har sjelden opplevd hvordan institusjonen blir trukket inn i privatsfæren og blir en del av den. Jeg tror jeg hadde et nøkternt syn på hans virke som institusjonspolitiker, men følte fremfor alt på det ideologiske planet veldig nærhet til ham. Yngvars fineste menneskelige egenskap var at han ikke avviste noe før han hadde analysert det og gjort seg opp en mening om det. Yngvar ville alltid lytte til alt. Det ble også hans svakhet som rektor, sier Bjørgo i boka «Universitetspionerene» (av Eivind Bråstad Jensen, 2008).

Løchen ledet «Hovedkomiteen for norsk forskning» fra 1974 til 1977 og «Rådet for samfunnsvitenskapelig forskning» fra 1985 til 1989. Han var bror til filmskaper Erik Løchen.

Yngvar Løchen fikk kreft i sine siste år, og døde av sykdommen 28. juli 1998 i Tromsø.

Også universitetets fjerde rektor kom fra Østlandet, nærmere bestemt Oslo. Helge Stalsberg ble født i Oslo 7. oktober 1932. Han utdannet seg til lege og ble professor i morfologi ved Universitetet i Tromsø i 1972.

I et intervju med universitetet i 2008 oppga Stalsberg ønsket om å komme seg bort fra Oslo som en av grunnene til at han søkte seg til Tromsø.

– Det var bilkøene i Oslo. Det var opplevelsen på en skitur i Vestmarka, med nysnø som skulle vært vakker og hvit, men som definitivt var grå. Det var en av de avgjørende grunnene til at jeg flyttet (2013, Gamnes og Rasmussen, Fra fagområdet medisin til det helsevitenskapelige fakultet).

Stalsberg fant veien til Tromsø også av andre årsaker. Han ble aktivt rekruttert til det nye universitetet sammen med fem andre fra samme medisinkull. Stalsberg var begeistret for undervisningsmodellen det ble lagt opp til i Tromsø, han hadde tatt spesialistutdanning og følte seg klar til å søke en toppstilling. Stalsberg ble fløyet til Tromsø i juni 1972, som del av en gruppe på 20 personer som skulle arbeide med medisinutdanninga. Alle samlet seg hjemme hos Peder F. Hjort den første kvelden, og på høsten samme år åpnet universitetet offisielt.

Stalsberg satt først i interimsstyret, deretter i det første ordinære universitetsstyret fra 1974. Samme år ble han valgt som prorektor med Olav Holt som rektor. I 1981 inntok han rektorstillinga.

Stalsberg beskrev studentene de første årene ved medisinutdanninga som intenst engasjerte.

– Det var et ganske bastant radikalt studentmiljø. For oss som underviste var det krevende, men på ingen måte bare negativt. Studentene så virkelig kritisk på virksomheten, de var dyktige og skolerte. Da jeg senere satt som rektor, savnet jeg ofte det intense engasjementet som hadde preget studentene de første årene, (2013, Gamnes og Rasmussen).

Nord-Norge var landsdelen som fikk hardest medfart under andre verdenskrig. Et av Stortingets viktigste mål med å opprette et universitet i Tromsø var å heve landsdelen både kulturelt og økonomisk, og Stalsberg følte seg sterkt motivert av tanken om å gjenreise Nord-Norge etter krigen.

– Det var en nasjonal oppgave, vi syntes stortingsvedtaket var flott og forpliktende, (2013, Gamnes og Rasmussen).

Før Stalsberg begynte som rektor syntes han det samfunnskritiske perspektivet hadde rådd litt for mye på universitetet.

– Jeg registrerte at det var liten økning i offentlige budsjetter, og at overordnet politikk gikk ut på at nye arbeidsplasser i landsdelen først og fremst skulle komme i privat sektor. Det ledet til mitt engasjement for at universitetet også måtte ta utfordringen og støtte opp under næringslivet i landsdelen. Jeg engasjerte meg derfor i kampen for siviløkonomutdanningen.

Stalsberg syntes tiden som rektor var spennende og givende.

– Det innebar en helt annen måte å arbeide på enn det jeg var vant til. Som rektor kunne jeg konsentrere meg om de politiske oppgavene. Jeg kunne konsentrere meg om framtidsrettede utviklingsoppgaver, med nær kontakt til de politiske miljøer, regionalt og sentralt.

Stalsberg har også vært overlege ved Patologisk-anatomisk laboratorium ved Regionsykehuset i Tromsø, dagens Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), og konsulent for Verdens Helseorganisasjon (WHO) i fagfeltet brystkjertelkreft.

Narve Bjørgo er født 3. mai 1936 i Meland i Hordaland, og kan trygt sies å være en av pionerene ved Universitetet i Tromsø. Han er en middelalderhistoriker og tok utdannelsen sin ved Universitetet i Bergen.

– Det som i størst grad trakk meg til Universitetet i Tromsø var akademiske karrieremål. En sterk drivkraft utenom dette var at jeg hadde familie i Kautokeino fra 1960, som jeg jevnlig besøkte. Det var der jeg fikk min første opplevelse av «det nordnorske». Både familien og jeg trivdes veldig godt i Tromsø, sa Bjørgo i et intervju med universitetet i 2008 (Universitetspionerene, Eivind Bråstad Jensen).

I november 1972, samme år som universitetet i Tromsø offisielt åpnet, ble Bjørgo utnevnt til professor i eldre historie. Han begynte raskt med universitetspolitisk arbeid og var dekan ved Institutt for samfunnsvitenskap (ISV) fra 1984 til 1985.

– Når jeg i ettertid ser tilbake på livet mitt, var det store dilemmaet i Tromsø å slites mellom en universitetspolitisk og en faglig karriere. Man gjør ikke fullt ut det ene eller det andre. For min del ble det nok kanskje i meste laget universitetspolitikk, og slik fortsatte det også senere. Men alt i alt opplever jeg dette som en meningsfylt side ved Tromsø-tilværelsen, sa Bjørgo i intervjuet fra 2008.

I 1985 overtok Hordaland-mannen rektorstillinga med et program om å styrke universitetets kunst- og kulturhistoriske profil.

– Jeg var opptatt av at det skulle være en harmonisk balanse mellom ulike fagtilbud ved universitetet. Da mente jeg at en kunst- og kulturhistoriske profil hørte med, denne profilen var ikke sterkt til stede ved etableringen av universitetet. Jeg ønsket generelt flere humanistiske og estetiske fag, forteller Bjørgo.

Men på den tida hadde de humanistiske fagene i Norge fremdeles ikke kommet seg ut av tilbakegangen som startet tidlig på 1980-tallet. Derfor hadde Bjørgo få stillinger å fordele. I 1986 ble det derfor foreslått å styrke den kultur- og kunstfaglige siden ved fagmenyen. Universitetet utarbeidet en innstilling om dette, som møtte stor forståelse på embetsmannsnivå i fagdepartementet (dagens Kunnskapsdepartementet). Det første faget som ble etablert som følge av innstillinga var kunsthistorie.

Bjørgo skulle sammen med bare et fåtall andre bygge opp et fagtilbud i historie.

– Det var så mange som trakk i oss fra ulike kanter at vi hadde en hverdag som var vanskelig å få til å gå opp. Men det er klart at når en var ung og trivdes, var det noe rusende med det å få komme opp til Tromsø. Jeg følte at vi ble gitt et nesten grenseløst ansvar. Vi fikk en langt mer interessant arbeidshverdag enn om vi hadde blitt igjen på våre tidligere institutter, sa han i intervjuet fra 2008.

Bjørgo ble i Tromsø fram til 1990, og hadde deretter et forskningsfriår i England. Da han kom tilbake til Norge ble han administrerende direktør i Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF), som det het den gang. Bjørgo ble professor ved universitetet i hjemfylket sitt i 1993, og ble den første styrelederen i NOKUT (2002–2005).

I 2008 gikk historikeren av med pensjon. Samme år ble Bjørgo utnevnt som æresdoktor ved Universitetet i Tromsø for sin store innsats med å bygge opp institusjonen. Bjørgo døde i mars 2025.

Ole Danbolt Mjøs ble født 8. mars 1939 i Bergen, og utdannet seg som lege ved universitetet i hjembyen.

Mannen som senere skulle komme til å innta rektorstolen ved Universitetet i Tromsø, var først skeptisk til utviklinga av en medisinutdanning i byen. På 60-tallet i Bergen satt han som studentrepresentant i et regjeringsoppnevnt utvalg som skulle avklare den videre utbygginga av medisinsk utdanning i Norge. Flertallet i utvalget, som Mjøs var en del av, mente først og fremst at det skulle bygges et medisinsk fakultet i Trondheim. Utvalgets sentrale argumentasjon gikk på kvalitet, det distriktspoliske aspektet var svært lite fremme i arbeidet. Dermed fikk Trondheim forrang før Tromsø i argumentasjonen.

– Den gang hadde jeg ikke vært lenger nord enn til det nordligste punktet på Bergensbanen, for å si det sånn. Jeg hadde ikke fått forståelse for hvor viktig det var å bygge ut Norge, ikke minst Nord-Norge, for ikke å si et universitet. Men det skulle jeg komme til å forstå etter hvert, sa Mjøs i et intervju med universitetet i 2008 (2013, Gamnes og Rasmussen, Fra fagområdet medisin til det helsevitenskapelige institutt).

Han satte kursen nordover for første gang i 1966, for å være militærlege i Lødingen i ett år. Mjøs ble tidlig oppfordret til å søke på en stilling ved det nye Universitetet i Tromsø.

– Allerede før jeg dro til Amerika i 1972 hadde Helge Stalsberg spurt om jeg kunne tenke meg å være med på et møte med Peter F. Hjort og Hans Prydz for å avklare om jeg kunne være interessert i å komme til Tromsø. Dette på tross av holdningen de visste at jeg hadde, sa han i intervjuet i 2008.

Mjøs kom til universitetet i Tromsø i 1974, som dosent i medisinsk fysiologi. Han etablerte raskt en forskningsgruppe som skulle forske på hjertet. Mjøs var også engasjert i rusomsorg, og bidro til byggingen av et herberge for alkoholikere sør på Tromsøya. Han var aktiv i kirken og kommunalpolitikken.

Mjøs ble rektor i 1989, og tok da sterkt til orde for å øke studentmassen. Han tenkte at økningen i studentmassen omtrent ville øke proposjonalt med bevilgningene fra staten. I Mjøs’ rektortid økte studenttallet fra 2 700 til 6 500. Det la grunnlaget for byggingen av det nye Teorifagbygget. Flere nye studier ble etablert, blant andre fredsstudier og religionsvitenskap. Universitetet ble godt synlig både nasjonalt og internasjonalt, og det har blitt hevdet at Mjøs har vært universitetets beste informasjonsdirektør noensinne.

– Det er viktig å være synlig. Slik jeg ser det, har jeg i størst grad kunnet yte noe når jeg samarbeider med faglig og fagpolitisk gode folk. Da har jeg kunnet bruke mine strategiske evner. Jeg har hele tida syntes at det å jobbe i team er viktig. Bakgrunnen min fra samfunnsaktivitet, studentpolitikk, kommunepolitikk, kirkelige sammenhenger og interesse for politiske forhold, også partipolitiske, gjorde at jeg var opptatt av det politiske universitetet (2013, Gamnes og Rasmussen).

I 1994 gjorde Mjøs noe så uvanlig som å utnevne en komiker, Arthur Arntzen, til professor i humor.

– På det tidspunktet ble Universitetet i Tromsø et folkeuniversitet. Da skjønte de hva det dreide seg om; at det ikke bare var spørsmål om et elitistisk miljø. Vi måtte ha bredden med oss, og få inn kompetansen i landsdelen.

For Mjøs var det en stor glede å være med på å bygge Universitetet i Tromsø.

– Det er fantastisk å se tilbake på. Et nytt klassisk universitet i Nord-Norge har vært det største distriktspolitiske tiltaket noensinne i landsdelen (2013, Gamnes og Rasmussen).

Mjøs hadde en finger med i spillet også når det gjaldt å få Norsk Polarinstitutt til Tromsø. Fra 1998 til 2000 ledet han Utvalget for høyere utdanning, «Mjøs-utvalget». Han ledet Den norske nobelkomité mellom 2003 og 2009, og var medlem av komiteen for Studentenes Fredspris i 2009 og 2011. 1. oktober 2013 sovnet bergenseren inn, 74 år gammel.

Tove Bull var universitetets første kvinnelige rektor og den første og hittil eneste rektoren fra Nord-Norge. Hun ble født i Alta 31. oktober 1945, og tok høyere utdanning i Oslo og Trondheim. Bull kom til Tromsø i 1973, med på et flyttelass, ifølge henne selv, og uten noen jobb å gå til. Etter kort tid fikk hun jobb på det som da het Tromsø lærerskole.

– Det var vel relativt tilfeldig, som så mye ellers i livet, vil jeg tro, sa hun i et intervju med universitetet i 2008 (Universitetspionerene, Eivind Bråstad Jensen).

Bull jobbet på lærerhøgskolen i 11 år, og trivdes godt med det, ikke minst fordi hun etter hvert fikk forskningsmuligheter. Det resulterte i ei avhandling om forholdet mellom den første lese- og skriveopplæringa og barns naturlige talespråk. I denne perioden arbeidet hun også en del med utdannings- og forskningspolitikk og hadde en rekke eksterne oppdrag og verv.

I 1984 fikk Bull ei stilling som førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Tromsø. I 1990 ble hun professor.

Hun ble tidlig valgt inn i universitetsstyret, og var prorektor i begge periodene Ole D. Mjøs satt som rektor, fra 1989 til 1995. I 1996 var det Bulls tur til å innta rektorkontoret. Men i intervjuet fra 2008 sier hun at hun aldri hadde planlagt å oppnå disse sentrale posisjonene.

– Med handa på hjertet må jeg si at jeg ikke har drevet noen form for karriereplanlegging. Jeg har stor kjærlighet til landsdelen og til universitetet. Uten universitetet hadde Nord-Norge aldri oppnådd det som er oppnådd i dag – økonomisk, næringsmessig og kompetansemessig. Jeg er glad for alle mulighetene jeg har fått, jeg har likt å være i de rollene jeg har hatt. Jeg liker å forske; jeg liker å undervise, og jeg liker til og med å administrere. På den måten er jeg jo privilegert – og takknemlig. For meg har det vært en gave å kunne gjøre så mange forskjellige ting.

Som rektor ble Tove Bull oppfattet som tydelig og klar. I rektortida hennes fikk universitetet blant annet Teorifagbygget inn på statsbudsjettet, og Stortinget vedtok at Tromsø skulle ha tannlegeutdanning. Startskuddet til alle de senere fusjonene ble også utløst mens hun var rektor.

Bulls forskning har særlig dreid seg om forholdet mellom språk og samfunn. Hun har blant annet arbeidet med språkkontakt mellom norsk og samisk, nordnorsk språk og nordnorske språkforhold, språk og kjønn og språkhistorie.

Fra 1980 til 1995 var Bull medlem og leder av Norsk språkråd. Hun var eksternt medlem av styret både på 90-tallet og fra 2003 til 2007, og medlem av styret for Samisk høgskole (Sámi allaskuvla) fra 2007 til 2015. Hun har sittet i styret for Universitetet på Færøyene og har hatt en rekke andre nasjonale og internasjonale verv. Hun er medlem av Det norske Videnskaps-Akademi, Dr. honoris causa ved Uleåborgs universitet i Finland og Kommandør av St. Olavs Orden.

Bull har skrevet en rekke vitenskapelige artikler og bøker innen faget sitt. 72-Ã¥ringen er fortsatt aktiv i arbeidslivet. Hun har 50 prosent stilling som professor ved ÐÒÔË´óתÅÌ ut Ã¥ret, og er klar pÃ¥ at hun skal søke emerita-stilling etter dette.

– Jeg vil fortsette Ã¥ jobbe faglig. Jeg mener at arbeid er viktig – og sunt. Dessuten har jeg en rekke prosjekter Ã¥ gjøre ferdig, sier Bull, som i dag regnes som en av pionerene bak det som i dag er ÐÒÔË´óתÅÌ Norges arktiske universitet.

Jarle Aarbakke fra Bergen var rektor ved ÐÒÔË´óתÅÌ i hele elleve Ã¥r. Da han takket av i juli 2013 var han den som hadde sittet lengst som rektor ved et universitet i Norge noensinne. I dag er Aarbakke for mange ogsÃ¥ kjent som varaordfører i Tromsø.

Han ble født 18. november 1942, og tok medisinsk embetseksamen ved Universitetet i Oslo/Bergen. Aarbakke kom til Tromsø som førsteamanuensis i farmakologi i 1976. Bergenseren fant seg godt til rette, både jobbmessig og i bysamfunnet.

– Vi hadde det helt fantastisk. Forsøkene gikk så det gnistret. Vi var unge menn og kvinner i begynnelsen av 30-årene, og ting lot seg ordne raskt og ubyråkratisk. Det var en sånn positiv og optimistisk stemning, sa Aarbakke i et intervju med universitetet i 2008 (Fra fagområdet medisin til Det helsevitenskapelige fakultet, Gamnes og Rasmussen).

Spesielt én naturopplevelse gjorde at Aarbakke ble «Nord-Norge-frelst»:

– 17. mai 1976 lånte jeg et par ski, og i stedet for å se på tog i byen gikk jeg opp på Tromsdalstinden i strålende vær. Da sa jeg til meg selv at her er det flott å være. Jeg har aldri angret en dag på at jeg kom til Tromsø.

I 1982 fikk Aarbakke en kombinert stilling som professor i farmakologi ved universitetet og overlege ved klinisk farmakologisk avdeling ved regionsykehuset. Fra tidlig 70-tall forsket han innen det som i dag kalles personlig tilpasset legemiddelbehandling, med fokus på hvordan midler mot kreft ble omsatt i kroppen.

Han var dekan ved Det medisinske fakultet fra 1989 til 1993, og i denne perioden økte kullene med medisinstudenter fra 50 til 90. Aarbakke ledet to komiteer som la grunnlaget for opprettelse av farmasistudiet i Tromsø.

Bergenseren vant rektorvalget ved Universitetet i Tromsø høsten 2001, og tiltrådte i januar 2002.

– Jeg gikk til valg på et ekspansivt program som blant annet inneholdt en post om å avsette 100 millioner kroner til et forskningsfond. Staten viste liten vilje til å hjelpe, men i 2007 ga Trond Mohn 100 millioner til universitetet. Jeg sa at vi måtte ha flere kompetansearbeidsplasser, og ellers sørge for gode tilbud til ungdommene som ville være her, sier Aarbakke.

Under ledelsen hans ble det lagt til rette for marin bioteknologi og utnyttelse av marine molekyler innen diagnostikk, teknologi og terapi.

Aarbakke ble en forkjemper for å slå sammen universitetet og Høgskolen i Tromsø, og etter en lang prosess godkjente Kunnskapsdepartementet fusjonen i 2008. I Aarbakkes rektorperiode ble drømmen fra 1965 om et odontologistudium realisert, og i 1992 klarte han og prorektor Gerd Bjørhovde å få på plass statlig flygerutdanning.

Aarbakke var for øvrig opptatt av å ha god kontakt med alle gruppene på universitetet, og hadde ukentlige møter med de tillitsvalgte studentene i tida si som rektor.

Aarbakke skulle egentlig forlate rektorstillinga 1. august 2009, men etter oppfordring fra valgkomiteen stilte han til valg nok en gang – som rektor for det nye sammenslÃ¥tte universitetet. Aarbakke vant, og i de fire pÃ¥følgende Ã¥rene ledet han blant annet arbeidet med nok en fusjon. 1. august 2013 var fusjonen mellom universitetet og Høgskolen i Finnmark en realitet, og ÐÒÔË´óתÅÌ Norges arktiske universitet var født.

Aarbakke har hatt en rekke fagpolitiske verv. Fra 1997 til 1998 ledet han blant annet en offentlig utredning (NOU) om alternativ medisin. Utvalget la grunnlaget for et nytt lovverk og mange tiltak for Ã¥ styrke kunnskap om alternativ medisin, noe som førte til opprettelsen av et kunnskapssenter og et informasjonssenter om alternativ medisin ved ÐÒÔË´óתÅÌ. I 2006 ba utenriksminister Jonas Gahr Støre Aarbakke om Ã¥ lede ekspertutvalget for NordomrÃ¥dene. Utvalget la et fundament for regjeringens nordomrÃ¥depolitikk med Framsenteret, Barents Watch, Teknologibygg ved ÐÒÔË´óתÅÌ og det isgÃ¥ende forskningsfartøyet Kronprins Haakon.

– Jeg brukte også posisjonen min for det det var verdt for å få på plass MH-II-bygget, sier Aarbakke.

Før kommunevalget i 2015 ble Aarbakke invitert inn i partipolitikken. Han stilte som Arbeiderpartiets ordførerkandidat i Tromsø, og ble valgt med flest stemmer av alle ved dette valget. Han var ordfører fra 15. oktober 2015 til 1. juli 2016.

I 2013 ble den Nord-Norge-frelste bergenseren utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden for sin «innsats for forskning og utdanning i nord». I dag er 75-åringen fortsatt svært aktiv som politiker i Tromsø og som professor emeritus på universitetet.

Anne Husebekk er ÐÒÔË´óתÅÌs andre kvinnelige rektor. Hun ble født i Oslo 15. desember 1955, men har bodd over dobbelt sÃ¥ lenge i Nord-Norge.

– Det er i nord jeg hører til og har mitt hjerte. I dag føler jeg meg ikke lenger som en østlending. Jeg klarer bare ikke å legge om dialekten, sier Husebekk og smiler.

Hun kom til Tromsø som 19-Ã¥ring for Ã¥ studere medisin, og er den eneste rektoren som har tatt utdannelsen sin ved ÐÒÔË´óתÅÌ og vært tilknyttet organisasjonen hele karrieren.

– Jeg reiste tilbake til Nord-Norge etter turnustjeneste i Volda. Da var saken klar, mannen min og jeg skulle bli i landsdelen resten av våre yrkesaktive liv, forteller Husebekk.

Hun ble stipendiat i immunologi ved Institutt for medisinsk biologi i 1984 og begynte deretter å jobbe på Regionsykehuset i Tromsø, dagens UNN, med spesialisering innenfor immunologi og transfusjonsmedisin. Siden 2002 har Husebekk vært professor på feltet. Forskningen hennes har særlig dreid seg om blodplatemangel hos fostre og nyfødte. To forskningsår i USA tidlig i Husebekks karriere, på 90-tallet, satt dype spor.

– Forskningsgruppa mi i USA var fantastisk. Prosjektet vi holdt på med under mitt første opphold var veldig spennende, og den direkte årsaken til at det ble opprettet en pasientbru mellom Nord-Norge og Washington DC på den tida. Pasienter i Nord-Norge som hadde benmargskreft og ingen flere behandlingsmuligheter i landsdelen fikk i flere år tilbud om veldig avansert behandling i USA. Forskeroppholdene her ble utrolig viktige for min videre forskerkarriere. Jeg tok med meg flere metoder tilbake til UNN, både når det gjaldt blodplater og stamcellebehandling. Det er jeg egentlig ganske stolt av, sier hun og smiler.

Fra 2005 til 2010 var Husebekk fag- og forskningssjef på UNN. Etter dette hadde hun planer om å returnere til forskningen, men ble i stedet prodekan for forskning på Det helsevitenskapelige fakultet. I 2013 ble Husebekk spurt om å stille til rektorvalget. Rektorteamet hennes ble valgt med et stort flertall, og Husebekk inntok rektorkontoret 1. august 2013. Hun tok samtidig permisjon fra jobben ved UNN. Våren 2017 stilte hun til rektorvalg igjen, denne gangen uten motkandidater.

– ÐÒÔË´óתÅÌ hadde hatt en veldig sterk leder i Jarle Aarbakke. Da jeg startet som rektor var det viktig for meg Ã¥ videreføre arbeidet han hadde gjort ved ÐÒÔË´óתÅÌ, men ogsÃ¥ Ã¥ lage min egen stil, forteller Husebekk.

– Hvordan vil du beskrive deg selv som rektor i dag?

– Jeg har for sÃ¥ vidt forstÃ¥elsen av at jeg gjør en ganske god jobb, jeg fÃ¥r mange positive tilbakemeldinger. Det er selvfølgelig noen kritiske røster, og de lytter jeg til. Som rektor tror jeg det er viktig Ã¥ være nysgjerrig og Ã¥pen. Jeg er oppriktig interessert i Ã¥ fÃ¥ vite hva andre mennesker bÃ¥de i og utenfor ÐÒÔË´óתÅÌ har Ã¥ si. For at universitetet skal bli sett og verdsatt er det nødvendig Ã¥ gjøre mange, spesielt i hovedstaten, oppmerksomme pÃ¥ hvem vi er, hva vi gjør og hva vi stÃ¥r for. Denne jobben tar aldri slutt. Det er nødvendig Ã¥ være pÃ¥ hugget hele tida, og gjøre det tydelig at ÐÒÔË´óתÅÌ er best internasjonalt blant annet pÃ¥ polarforskning.

Husebekk er den ÐÒÔË´óתÅÌ-rektoren som har vært med pÃ¥ flest fusjoner. Samme dag som hun tiltrÃ¥dte ble universitetet slÃ¥tt sammen med Høgskolen i Finnmark, og i 2016 ble høgskolene i Narvik og Harstad innlemmet i organisasjonen. Husebekks rektortid har ogsÃ¥ vært preget av andre store endringer. Høsten 2016 vedtok universitetsstyret Ã¥ legge ned flere fag som ikke hadde godt nok studentgrunnlag, og i sommer ble Ã¥tte fakulteter slanket til seks.

– Disse forholdsvis tøffe prosessene har likevel ikke rokket ved universitetets strategi fram mot 2020; «Drivkraft i nord». Strategien er en viktig del av min rektorperiode, og har gitt veldig sterke føringer for hvordan styret skal jobbe. Strategien er god, gir retning og er ulik universitetets tidligere strategier. Den gir føringer som gjør at vi må ha store organisatoriske diskusjoner, sier Husebekk.

I tida si som rektor har Husebekk blant annet sørget for gode avtaler med næringslivet, Tromsø kommune og forskningsinstitusjoner i Norge, samt nye samarbeidsavtaler med utenlandske institusjoner (MoU). 61-åringen vedgår at hun aldri hadde sett for seg å bli rektor da hun begynte på medisinstudiet, men hun trivdes raskt i rollen.

– Det er morsomt å lede, arbeidssituasjonen min er utrolig spennende. Jeg er enda stoltere av organisasjonen i dag enn da jeg jobbet ved et fakultet. Jeg er stolt av de ansatte på alle nivåer og i alle jobber. Å være rektor er ikke noen hvilejobb for gamle damer, men mest av alt gir jobben meg veldig mye energi, sier Husebekk og smiler.

Hun er blant annet Ridder av St. Olavs orden og utnevnt til æresdoktor ved New Mexico State University og Northern (Arctic) Federal University i Russland.

Dag Rune Olsen (født 12. februar 1962 i Røros) er en norsk kreftforsker, professor i biomedisinsk fysikk ved Universitetet i Bergen, og tidligere rektor ved Universitetet i Bergen. Fra 1. august 2021 tiltrådte han som (ansatt) rektor ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.

Førsteamanuensis Lisbeth Halse Ytreberg er opprinnelig fra Oslo og har hovedfag i engelsk fra Universitetet i Oslo. Før fusjonen med tre andre høgskoler arbeidet hun ved Tromsø lærerhøgskole. Hun ble den første valgte rektor ved Høgskolen i Tromsø. Fusjonen innebar sammenslåing av et musikkonservatorium, en lærerhøgskole, en helsefaghøgskole, en maritim høgskole og en lærerhøgskole. Et stort flertall av de ansatte var imot fusjonen. En begeistret tilhenger av sammenslåingen ville derfor ikke blitt valgt. Det man antakelig håpet på, var å finne en person med en viss tillit i miljøet som kunne gjøre det beste ut av et politisk fait accompli (politisk faktum).

– De to første årene var vanskelige og konfliktfylte. Høgskolen sto foran en omfattende administrativ endring, og de ansatte skulle finne sin plass i en langt større organisasjon. Det var krevende, sier Halse Ytreberg.

Dels hadde det å gjøre med at utdanningene hadde forskjellige kulturer, dels at de første budsjett-tildelingene måtte gjøres etter historiske tall, og i de tallene lå det forskjeller som var vanskelig å forklare. Etter hvert ble budsjettfordelingen mer tydelig, og avdelingene fant fram til et visst resignert samarbeid. Gradvis kunne en mer konstruktiv fase begynne.

– Dette gjorde at selv om arbeidet som rektor alltid var interessant, ble den siste perioden ikke bare lettere, men også mer givende, forteller Halse Ytreberg.

I løpet av de første årene skjedde det mye faglig. To nybrottsarbeid er verdt å nevne: arbeidet med å få et kunstakademi lagt til Høgskolen og starten på en fusjon med universitetet. En slik fusjon hadde vært diskutert da Universitetet i Tromsø var i sine første år, men ble ikke realisert. Etter invitasjon fra rektor Tove Bull ble det startet en utredning som i 2000 resulterte i et forslag om sammenslåing. Utredningen het «Venner for livet. I 2009 fusjonerte Høgskolen i Tromsø med Universitetet i Tromsø. I dag er Halse Ytreberg bosatt i Oslo. Til tross for pensjonisttilværelsen, arbeider hun frivillig som norsklærer for arbeidsinnvandrere gjennom Røde Kors.

Jan Håkon Dohmen var opprinnelig fra Ofoten og ble utdannet sivilingeniør ved Norges tekniske høgskole. Mot slutten av sin rektorperiode fikk han en kreftdiagnose, men på grunn av stort engasjement i lederrollen satt han formelt som rektor frem til sin død i 2001.

Edel Storelvmo, som var prorektor ved Høgskolen i Narvik på denne tiden, beskriver Dohmen som en reflektert og engasjert person med sterke meninger. Allerede på dette tidspunktet ble det diskutert om Høgskolen i Narvik skulle inngå et tettere samarbeid med Høgskolen i Bodø eller Universitetet i Tromsø.

– Dohmen var en av forkjemperne for et samarbeid med Universitetet i Tromsø, sier Edel Storelvmo.

Storelvmo forteller ogsÃ¥ at da hun og hennes mann, Viggo Storelvmo, besøkte Dohmen i sykdomsperioden, snakket han mye om at han ønsket en allianse med ÐÒÔË´óתÅÌ. I en «hemmelig skuff» hadde han liggende dokumenter som avslørte mange visjoner og tanker om organisasjonens fremtid.

– Han hadde mange planer som han ikke fikk fulgt opp, sier Storelvmo.

Etter at Dohmen var død, hadde Edel ofte en fiktiv samtale med ham, spesielt når hun skulle ta vanskelige avgjørelser som rektor.

– Han var en tydelig leder med ambisjoner for høgskolen, og jeg visste ofte hva han kom til å si og mene i diskusjoner, forteller hun.

Mot slutten av sin karriere som rektor var Dohmen med på å gjøre et vedtak om at Høgskolen i Narvik skulle gjennomføre en organisasjonsendring for å få en bedre samhandling. Det var dette planlagte arbeidet Edel tok fatt i da hun overtok som rektor.

Edel Palma Storelvmo er opprinnelig fra Sørreisa kommune i Troms fylke. Hun er er candidatus realium i fysikk fra Universitetet i Trondheim og ble senere vurdert til førstestilling. Storelvmo var ansatt som prorektor da Jan Håkon Dohmen satt som rektor ved Høgskolen i Narvik. Tidspunktet da Edel overtok som rektor var en sår periode, siden Dohmen fikk en uhelbredelig kreftdiagnose mot slutten av sin tid som rektor. Til tross for sykdommen satt Dohmen som rektor frem til sin død. I oktober 2000 trådte Edel imidlertid inn som fungerende rektor, den første og eneste kvinnelige rektoren ved Høgskolen i Narvik. I 2003 ble Edel valgt på nytt for en fireårsperiode.

I perioden som rektor fortsatte hun arbeidet som skulle føre til ny organisasjonsstruktur ved høgskolen.

– Det var gjennomgripende endringer, med blant annet opprettelse av fire institutt. Fordelen med denne strukturen var at hvert institutt ble en mer håndterlig enhet, forteller Storelvmo.

Som i de fleste andre endringsprosesser, opplevde den kvinnelige rektoren også motstand mot endring, men de fleste ansatte var positive. Selv mener hun resultatet av prosessene førte til en mer oversiktlig utdanningsinstitusjon.

I lederrollen mente hun det var viktig å arrangere personalmøter, både før og etter styremøter, slik at alle kunne komme med innspill.

– Min opplevelse var at jeg hadde god kommunikasjon med ansatte og studenter, sier Storelvmo, som bevisst hadde «åpen dør» på sitt kontor.

Som den første kvinnelige rektoren ved Høgskolen i Narvik, mener hun det var en fordel å være psykisk sterk, og heller enn å være en bevisst feminist, var hun opptatt av eksempelets makt.

– Jeg sier bare; høye hæler og frem med brystkassa, det er bare å kjøre løpet, sier Edel Storelvmo, som i ettertid blant annet har vært direktør for Futurum AS og direktør for NHO i Nordland.

I dag er Storelvmo viserektor ved ÐÒÔË´óתÅÌ Norges arktiske universitet.

Sveinung Eikeland ble født i Bergen og vokste opp på Stord. Han har siden 1985 vært bosatt i nordlysbyen Alta. Den tidligere rektoren er cand.polit, i sosiologi fra Universitetet i Trondheim. I 1985 fikk han fikk sin første forskerstilling i Alta, og i 2011 ble han foreslått – som ekstern kandidat – og valgt som rektor ved Høgskolen i Finnmark. Det var erfaringen som forskningsleder ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) Nord-Norge i Alta 1995–2003 og direktør ved Norut i Finnmark 2003–2011, som gjorde at Eikeland ble aktuell for stillingen og ble valgt til rektor.

– Overgangen fra forskningsleder til rektor var krevende, men svært interessant, forteller han og tilføyer at han tror ansatte opplevde ham som en leder som fulgte opp valgløftene.

Et år etter at han tiltrådte som rektor, begynte diskusjonene om en fusjon med Universitet i Tromsø. Noe Eikeland, som den siste rektoren ved Høgskolen i Finnmark, selv arbeidet hardt for skulle bli en realitet.

– Slik som situasjonen var i Nord-Norge når det gjaldt utdanning og forskning, kombinert med statens nye politikk i nordområdene, så jeg det som en nødvendighet at vi måtte slå oss sammen, for å ta en sterkere posisjon i den nye satsingen, forteller han.

Mange mener at Eikelands arbeid skulle bli utslagsgivende for fusjonen som fant sted i 2013. På mange måter la statens politikk knyttet til nordområdene preg og føringer for hans siste tid som rektor. Regjeringens ambisjoner for nordområdesatsingen la vekt på å skape utvikling i nord gjennom bedre koblinger mellom høyere utdanning, forskning og næringsutvikling, i større grad enn tidligere.

– De nye kravene var også knyttet til utdanning og forskning i Nord-Norge og hva en høyskole foretok seg ble viktigere enn det hadde vært tidligere, forklarer Sveinung.

I dag er Eikeland viserektor med spesielt ansvar for ÐÒÔË´óתÅÌ Norges arktiske universitet sitt bidrag til regional utvikling.

Sonni Olsen er født og oppvokst i Vadsø i Finnmark. I 1984 ble hun ferdig utdannet cand.philol. ved Universitetet i Tromsø med hovedfag i engelsk, mellomfag i nordisk og grunnfag i geografi. I tillegg har hun praktisk pedagogisk utdanning. Da hun ble valgt som rektor ved Høgskolen i Finnmark, hadde hun lite erfaring som leder, men hun hadde tidlig en tiltrekning mot lederrollen. Tidligere erfaring som underviser kom godt med i stillingen som rektor.

– Direkte ledererfaring opparbeidet jeg meg som prorektor i en 25 prosent stilling, men det gjorde at jeg ble engasjert i den typen organisasjonsarbeid og fikk sansen for det, forteller hun og tilføyer at hun angivelig hadde både talent og lyst til å tre inn i en slik lederrolle.

Olsen bekrefter at hun er grunnleggende glad i folk og at hun også for nærmere 18 år siden, syntes det var givende å få legge til rette for institusjoners utvikling. I 1994 ble Alta lærerhøgskole, Finnmark sykepleierhøgskole og Finnmark distriktshøgskole slått sammen til én institusjon; Høgskolen i Finnmark.

– Da jeg overtok som rektor i år 2000 var institusjonen fortsatt preget av de tre kulturene. Det var et mål for meg at høgskolen skulle bli mer samkjørt.

Endring av kultur kjennetegnes ofte av at «det nye» utfordrer «det gamle», og for at holdningene, verdiene og normene blant ansatte skulle knyttes sterkere sammen, arrangerte Olsen felles personalseminarer.

– Det å være leder i en akademisk institusjon handler mye om å skape engasjement nedenfra, fordi de største ekspertene er de du er leder for. Oppgaven er derfor å legge til rette, slik at de kan utføre sitt arbeid på best mulig måte, mener Sonni Olsen.

Perioden i disse to åremålsperiodene ble også preget av innføringen av Kvalitetsreformen, en reform av høyere utdanning i Norge, som ble vedtatt av Stortinget i juni 2001. Den ble innført fra studieåret 2003/2004. Spesielt utfordrende skulle det bli å innføre ny gradsstruktur og normert studietid, slik at norsk utdanning lettere kunne sammenlignes med utenlandske utdanninger.

– Mange tidligere gradsbetegnelser med candidatus (cand.) som første ledd ble opphevet. Det måtte en stor omlegging til, og kravene til utdanningskvalitet økte. Dette innebar en endring i systemer og ikke minst i planleggingen av studieprogrammene, forteller Olsen, som mener at dette faglige arbeidet i etterkant samlet kulturen i organisasjonen.

I dag arbeider Sonni Olsen som dekan ved Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning ved ÐÒÔË´óתÅÌ Norges arktiske universitet.

Ketil Hanssen er opprinnelig fra Harstad, men har bodd store deler av sitt voksne liv i Finnmark og er utdannet med hovedfag i bedriftsøkonomi. Før han ble valgt som rektor ved Høgskolen i Finnmark i 2007, var han tilsatt som prorektor og dekan.

– Jeg hadde et stort engasjement og var godt synlig, selv om jeg ikke var en ren interessekandidat. Tvert om, hadde jeg en bred tilnærming til institusjonen, sier Hanssen.

Han hadde som mål å utvikle institusjonen som helhet, ved å styrke det faglige nivået og etablere flere typer mastergrader. Finanskrisen i 2007, krisen som rammet verdens finansielle system, skulle likevel prege hans ressursforvaltning som rektor.

– Det førte til at vi måtte omdisponere i eget budsjett, for å igangsette våre planer, minnes Hanssen.

– Likevel resulterte det i flere mastergrader, tilføyer han.

Hanssen husker spesielt godt sine kolleger, som han ble svært godt kjent med.

– Jeg tror man blir mer ydmyk i en slik rolle. Man opplever raskt at man ikke kan kjøre rett frem i et så stort fellesskap. Det er viktig å svinge, slik at andre også kan trives, sier Hanssen.

En av Ketils hjertesaker var å legge til rette for kompetanseheving av de ansatte. Med et stort fokus på desentraliserte utdanninger tilknyttet institusjonen, kunne Høgskolen i Finnmark også skilte med flere studenter i løpet av hans tid som rektor enn før han tiltrådte.

Arne Erik Holdø er opprinnelig fra Stokmarknes i Hadsel kommune i Nordland. Som 20-åring fløy han over Nordsjøen og begynte sine studier i flyteknologi ved Hatfield Polytechnic, et stykke utenfor London. Som 28-åring disputerte han med doktorgrad i strømningsdynamikk, og han ble senere professor. Etter vel 20 år i England, lengtet han tilbake til Nord-Norge, og i 2009 var han på plass i Narvik.

– Da stillingen som rektor dukket opp, fikk jeg lyst til å søke på den. I starten var det utfordrende for meg å holde taler, siden jeg snakket norsk-engelsk, forteller Holdø, som mener at dette gikk seg til litt etter hvert.

I sin tid i England arbeidet han blant annet som fakultetsleder, og han fikk på denne måten et dypere innblikk i en utenlandsk institusjon.

– Høyere utdanning er selvfølgelig forskjellig i Norge og England, men likevel kjente jeg igjen de samme utfordringene da jeg kom tilbake til Norge; ønsket om flere studenter og flere søkere til bachelor- og mastergrader, forteller Holdø.

Bortsett fra fusjonen, var det særlig koblingen mellom forskning og næringsliv, som skulle prege hans tid som rektor. For at Høgskolen i Narvik skulle tiltrekke seg et økt antall studenter, innførte Arne Erik Holdø engelsk som hovedspråk i alle masterutdanningene.

– Det har alltid vært viktig for meg at Nord-Norge er gode på utdanning, og antall studenter økte med 50 prosent i denne perioden, forteller han.

Samtidig fikk høgskolen akkreditering for nye ph.d-studier. Det blr også satt i gang en rekke forskningsprosjekter gjennom disse doktorgradene.

Holdø skulle bli den siste rektoren ved Høgskolen i Narvik. Den første runden med diskusjoner om en eventuell fusjonering med ÐÒÔË´óתÅÌ kom allerede i 2009.

– Jeg mente at det er var helt vesentlig at vi før fusjoneringen fikk bli såpass slagkraftige at vi kunne stå sterkt, og jeg skulle vel gjerne sett at vi var enda sterkere før vi ble fusjonert.

Likevel synes Holdø at sluttresultatet, ÐÒÔË´óתÅÌ Norges arktiske universitet, slik institusjonen er i dag, gir mange gode muligheter til utvikling.

Jan Meyer hadde bakgrunn som spesialpedagog, og ble Høgskolen i Harstads første rektor i 1990. Han ble tilsatt av daværende høgskolestyre i Troms, etter en ekstern utlysning.

Etableringsåret for Høgskolen i Harstad (HiH) regnes likevel å være 1983, med opprettelsen av vernepleierutdanningen. Fram til 1990 hadde ikke skolen noen rektor, men kun faglige ledere for hver av utdanningene ved det som var landets første flerfaglige høgskole, med økonomi- og helsefag, samlet under ett tak. Jan Meyer hadde en sentral rolle i hele perioden fra 1983. Kampen for å forbli en selvstendig høgskole stod sentralt i Meyers funksjonstid som rektor. Myndighetene ville samle landets nærmere 100 distriktshøgskoler i 26 høgskoler, og sterke krefter ville slå utdanningsmiljøene i Narvik og Harstad sammen. Selvstendighetslinja seiret, og begge byene fikk hver sin høgskole.

Kampen for eget høgskolebygg var den andre store saken i Meyers rektorperiode. HiH holdt opprinnelig til i et kjøpesenter, og var den eneste høgskolen i Nord-Norge uten et eget bygg. Da tilskudd ble sikret, startet en intern drakamp om lokalisering: ny campus utenfor bykjernen eller etablering i sentrum. Meyer kjempet for sentrum, og der ligger det som er ÐÒÔË´óתÅÌ Harstad i dag.

PÃ¥l Markusson er født og oppvokst i Bjerkvik i Nordland. I 1982 ble han ferdig utdannet med hovedfag i samfunnsvitenskap ved ÐÒÔË´óתÅÌ. Han ble valgt som rektor ved Høgskolen i Finnmark i 1994, etter tidligere Ã¥ ha vært rektor ved Finnmark distriktshøgskole. Høgskolen i Finnmark var resultatet av den store reformen som statsrÃ¥d Gudmund Hernes satte i gang, og som i Finnmark resulterte i at Finnmark Distriktshøgskole, Alta Lærerhøgskole og Finnmark Sykepleierhøgskole ble slÃ¥tt sammen. Arbeidet med oppfølging av denne reformen kom til Ã¥ prege mye av aktiviteten til den nye institusjonen i disse første Ã¥rene. De tre institusjonene var noksÃ¥ ulike. Distriktshøgskolen hadde ambisjoner om Ã¥ drive med forskning og undervise i universitetsnære fag, mens de to andre var tradisjonelle profesjonsutdanningsinstitusjoner, og la vekt pÃ¥ Ã¥ drive undervisning og være praksisrettede.

– Jeg deltok aktivt i diskusjonene om hvilke veivalg den nye institusjonen skulle ta, og på den måten ble jeg vel synlig i miljøet. Det var sikkert en fordel at jeg hadde vært rektor på en av de tidligere institusjonene også, forklarer han.

– Det var en spennende tid, der vi brukte mye tid på å sy sammen disse tre institusjonene og få de nye institusjonene til å framstå som en enhetlig organisasjon, både innad og utad tilføyer han.

Fra departementet sin side ble det lagt vekt på at all høyere utdanning skulle være forskningsbasert.

– Jeg kom fra en tradisjon der forskning stod i sentrum, så det ble viktig for meg å arbeide videre med det, forteller Markusson.

Utfordringen lå i balansen mellom en undervisningsintensiv tilnærming og kravet til mer forskning.

– Det førte med seg store diskusjoner, men vi var nødt til å arbeide innenfor de økonomiske rammene som lå til grunn. Vi forsøkte å få til en god dynamikk mellom forskning og undervisning, hvor både profesjonshøyskolenes og distriktshøgskolens sterke sider ble ivaretatt, sier Markusson.

Resultatet – en samlet institusjon med navnet Høgskolen i Finnmark – ble en mer slagkraftig utdanningsinstitusjon med en robust administrasjon, som stod godt til datidens politiske krav.

– Vi fikk delegert mer myndighet fra departementet og dermed et større strategisk handlingsrom. Samtidig var det en betydelig vekst i hele sektoren, med økende antall studenter og etter hvert også mange nyopprettede stillinger. Det å være leder i en slik vekstfase var givende, minnes Pål Markusson.

Han forteller også at høgskolen ansatte mange nye unge mennesker med stor idealisme og engasjement.

– Vi mestret å sy sammen disse institusjonene. Med tre institusjoner, som alle ønsket å videreføre sine særtrekk var det ingen selvfølge at resultatet skulle bli så bra som det ble, sier han.

Kristian Floer var den første rektoren ved Høgskolen i Harstad. Av bakgrunn var han pedagog. Han ble oppfordret til å stille til rektorvalget, både på grunn av sitt omgjengelige vesen og fordi han tidligere hadde erfaring som rektor.

Det første rektorvalget skulle bli dramatisk. Floers motkandidat ble først kåret som vinner, blant annet etter stor oppmerksomhet i mediene. Det skulle vise seg at valgkomiteen hadde gjort en feil, ved ikke å ta hensyn til ulik vekting av stemmene fra henholdsvis studenter, faglige og administrativt ansatte. Omtellingen viste at Floer hadde vunnet valget.

Kristian Floers rektorperiode ble preget av avslutning på tilværelsen i Kanebogen kjøpesenter, og planlegging av det nye høgskolebygget ved havnepromenaden i sentrum. Gamle fabrikklokaler skulle renoveres og ombygges til egnede undervisnings- og kontorformål. Samme år som Floer gikk av som rektor, kunne innflyttingen starte.

Høgskolen hadde en begrenset studieportefølje i denne perioden, så det var en klar strategi å vokse gjennom å få etablert flere utdanningstilbud. I Floers tid som rektor kunne blant annet barnevernspedagogutdanningen ta opp sine første studenter.

Per Åge Ljunggren er født og oppvokst i Narvik. Han er utdannet sivilingeniør ved Norges tekniske høgskole i Trondheim. Etter å ha arbeidet som blant annet prorektor og dekan ved Høgskolen i Narvik, ble han ønsket som konstituert rektor ved samme institusjon i august 2007. Høgskolen fikk en utfordring da sittende rektor Edel Storelvmo gikk av etter å ha blitt tilsatt som direktør for NHO i Nordland.

– Jeg ble spurt om å ta rollen som konstituert rektor for en periode, men jeg visste at det ikke ble snakk om så lenge. Egentlig trivdes jeg bedre i en stilling som innebar både ledelse og undervisning eller veiledning i produksjonsteknologi, forteller Ljunggren som i dag er pensjonist.

Perioden var preget av økonomiske utfordringer for Høgskolen i Narvik, men Ljunggrens mål var å «stå løpet best mulig» i tiden som midlertidig rektor.

– Jeg minnes at arbeidet stort sett gikk bra, selv om diskusjoner som omhandlet kostnadsbruk karakteriserte tiden. Det hjalp godt at ledergruppen hadde god samhørighet, sier han.

Ulf Christensen er utdannet kjemi-ingeniør med tilleggsutdanning innen pedagogikk, offentlig forvaltning og ledelse. Da han tok over rektorstolen i millenniumsåret 2000, etter Lisbeth Halse Ytreberg, hadde han en visjon om i større grad å synliggjøre Høgskolen i Tromsø utad. Dette ga han høy prioritet. Han brukte mye tid på å etablere faglige samarbeidsrelasjoner med arbeids- og næringslivet og en bred kontaktflate med politiske myndigheter på alle nivå. I Christensens rektorperiode ble høgskolen styrket med hensyn til samarbeid med arbeids- og næringslivet. Som rektor var Christensen en sterk relasjonsbygger, og samarbeidet innad i høgskolen ble også styrket. Han var også kjent for sine gode kontakter med mediene.

Fusjonsprosessen mellom høgskolen og universitetet preget hans rektorperiode. Han var en sterk talsmann for at en fusjon måtte basere seg på en integrasjonsprosess, for å få ut de faglige synergiene mellom de to utdanningsinstitusjonene. Denne holdningen fikk tilslutning både i høgskolestyret, universitetsstyret og i toppledelsen, ved begge institusjonene. Sett i ettertid, var dette trolig det viktigste suksesskriteriet i selve fusjonsprosessen. Den tidligere rektoren karakteriserer det som et klokt grep at det ble etablert mange ulike arbeidsgrupper, innenfor viktige kjerneområder med bred deltagelse.

– Jeg synes det var bÃ¥de spennende og interessant, men ogsÃ¥ krevende Ã¥ være rektor for Høgskolen i Tromsø, særlig nybrottsarbeidet som fusjonen innebar, forteller Ulf Christensen. I dag arbeider han som seniorrÃ¥dgiver ved Senter for karriere og arbeidsliv ved ÐÒÔË´óתÅÌ Norges arktiske universitet.

Jonsson ble kontaktet av et rekrutteringsfirma i Bergen, som hadde fått i oppdrag å finne en rektorkandidat ved Høgskolen i Narvik. Målet var å finne en person med bakgrunn fra teknologi og ledererfaring fra universitetet, og derfor falt valget på professor Jonsson.

– De ønsket at jeg skulle bidra til et økt internt samhold blant ansatte ved universitetet. Jeg hadde en fin tid, til tross for at det var større forskjeller på det å være leder i Norge og i Sverige enn jeg hadde trodd, forteller han.

Utfordringene i denne perioden var mangfoldige. Diskusjonene dreide seg blant annet om økonomisk styring ved høgskolen og viljen innad i organisasjonen til å utvikle et samarbeid mellom internt ansatte og omgivelsene.

– I min korte periode som rektor handlet det mye om å finne løsninger på den økonomiske situasjonen, og bemerkningene vi fikk fra departementet om økonomisk regnskap, planlegging og oppfølging måtte også følges opp, sier Jonsson.

Høgskolen hadde på dette tidspunktet for få studenter sett i sammenheng med et nokså rikt tilbud av utdanningsprogram.

– Jeg opplevde ikke at interessen for omstrukturering og effektivisering var overveldende fra personal og ledelse, sier Jonsson.

Han mener hans korte tid som rektor ikke la opp til store endringer i hans periode. Likevel peker han på en økt diskusjon og inkludering av høgskoler og universitet mellom mai og desember 2008.

Olav Daae har bakgrunn som samfunnsviter med hovedfag i pedagogikk. Da han stilte til valg som rektorkandidat hadde han mange år bak seg ved høgskolen, og han var en av pionerene fra oppstarten i 1983.

I disse årene hadde han jobbet i ulike fagmiljø ved høgskolen, først ved vernepleierutdanningen og senere ved økonomi og samfunnsfag. Dette gjorde ham til en samlende kandidat i en periode preget av mye konflikt innad. Daae ble derfor oppfordret til å stille som rektor, fra kollegaer i «alle leire».

Da han tiltrådte vervet som rektor, kom han fra ledelsesutdanningen. Fra å ha holdt forelesninger om ledelse i flere år, skulle han nå selv praktisere faget som toppleder. Det skjedde i en organisasjonsstruktur som opererte med delt ledelse mellom rektor og direktør – noe han opprinnelig var tilhenger av. I ettertid ser han praksisen med delt ledelse som svært utfordrende, og at enhetlig ledelse ville vært å foretrekke.

Innflyttingen i nye høgskolelokaler skjedde ved innledningen av Daaes periode. Samtidig kom IT-revolusjonen for fullt inn i arbeidshverdagen. Det tok mye energi fra miljøene internt, og markerte samtidig en brå overgang. Med flyttingen ble Høgskolen i Harstad en synlig høgskole utad i byen og regionen, og den fikk samtidig etter hvert styrket sin plass i akademia. Relasjonsbygging ble vektlagt, både mot høgskolene i Narvik og Bodø, men også i form av styrket internasjonalisering, spesielt mot universiteter og andre institusjoner i nordvest-Russland.

Ulf Halvorsen ble utdannet som sivilingeniør ved Norges tekniske høgskole i 1959 i Trondheim, og i 1966 ble han doktor ingeniør ved den Tekniska Høgskolan i Lund i Sverige. Da den første rektoren ved Høgskolen i Narvik skulle velges, stilte han til valg og ble valgt.

– Årsaken til at jeg stilte til valg, var at dette var en ny og spennende oppgave jeg mente jeg var kvalifisert for, sier han.

Han var dermed den første rektoren til å arbeide med sammenslåing og implementering av følgende tre utdanningsinstitusjoner; Narvik Ingeniørhøgskole, Sivilingeniørutdanningen i Narvik og Sykepleierutdanningen i Narvik.

– Det var en krevende oppgave, både internt og eksternt, innrømmer Halvorsen.

Høgskolereformen, under statsråd Gudmund Hernes, medførte en rekke utfordringer med tanke på arbeidsbetingelser, og det å få tre ulike utdanninger sveiset sammen til en felles institusjon.

– Det krevde en viss modningstid for at ansatte skulle få følelse av fellesskap, forteller Halvorsen.

– Det er alltid spenninger innad i en akademisk institusjon, men jeg mener at vi lyktes med å etablere en «vi-følelse» og god samhørighet i den nyetablerte høgskolen. Jeg la også stor vekt på å beholde et godt sosialt indre liv i institusjonen, tilføyer han.

Bodil Severinsen Olsvik hadde hovedfag i pedagogikk da hun begynte på Høgskolen i Harstad (HiH) som instituttleder ved Institutt for økonomi- og samfunnsfag. Hun skulle senere også komme til å arbeide som instituttleder for Institutt for helse- og sosialfag. Foran rektorvalget i 2011 hadde hun dermed fungert som leder for begge fagmiljøene ved HiH, og ble oppfordret til å stille som rektorkandidat fra kolleger fra begge instituttene.

Hun beskriver det som en «kvalitetsbølge» som skyllet over HiH i hennes rektorperiode. Det medførte klare krav og store utfordringer med hensyn til blant annet gjennomstrømming av studenter; faglig nivå, formalkompetanse, publiseringspoeng og oppdrag.

Kompetanseheving i staben ble plassert høyt på dagsorden. Betydelige interne ressurser ble satt av for tilrettelegging for førstelektorløp og kvalifisering til førsteamanuensis og professor.

– Innsatsen ga uttelling. Ved utgangen av rektorperioden var 70 prosent av staben på økonomi- og samfunnsfag hevet opp til førstekompetansenivå, opplyser hun.

Stor innsats ble også lagt ned på profilering av høgskolen utad i regionen, inkludert det å gi en eksisterende intensjonsavtale med høgskolen i Narvik et innhold. Dette innebar blant annet at et forkurs i ingeniørfag og bachelor i internasjonal beredskap ble realisert som et felles prosjekt.

Bodil Severinsen Olsvik skulle bli HiHs siste rektor. Det siste halvannet Ã¥ret av hennes periode ble i stor grad viet fusjonsprosessen med ÐÒÔË´óתÅÌ, helt fram til sammenslÃ¥ingen 1. januar 2016.

Inger Aksberg Johansen var utdannet sykepleier, med spesialutdanning i psykiatrisk sykepleie og hovedfag i sykepleievitenskap. Motivasjonen til å stille som rektorkandidat fikk hun etter sin periode som prorektor. Hun mente Høgskolen i Harstad (HiH) trengte nye tanker. Spesielt så hun behov for å heve kompetansen i de store kvinnedominerte fagmiljøene ved helse- og sosialfagutdanningene, der så å si all tid gikk med til undervisning.

I møter med departementet ble HiH nærmest karakterisert som et «gymnas»: Mye god undervisning, men knapt noe forskning. Samtidig kom nasjonale krav om 25 prosent førstekompetanse knyttet til hver bachelorutdanning. Det måtte skapes rom for å heve den formelle kompetansen, og en strategi måtte legges for etablering av forskningsgrupper innen noen få utvalgte områder. Krevende utfordringer i seg selv, som i tillegg ble toppet med en målsetting om å utvikle tre masterutdanninger.

Under denne rektorperioden kom det også krav til hver utdanningsinstitusjon om å utforme et eget kvalitetssikringssystem. Det ble en krevende intern prosess. Gjennom et felles løft, der både studenter og ansatte bidro, fikk imidlertid HiH godkjent sitt kvalitetssikringssystem.

I Aksberg Johansens periode fant de første forsøkene pÃ¥ fusjon med ÐÒÔË´óתÅÌ sted. En fusjonsplattform ble framforhandlet pÃ¥ toppledernivÃ¥, men da universitetsstyret ville endre pÃ¥ deler av den, ble forslaget forkastet av HiH. Dermed strandet det første fusjonsforsøket.

Olav Soleng ble født i 1947 i Narvik, der han også vokste opp. Utdanningen som lærer og filolog gjennomførte han i Stord, Bergen og Trondheim. I 1974 ble han ansatt ved Narvik tekniske skole som lærer, men fra 1972 arbeidet han deltid på samme sted. Allerede i oktober 1976 ble han engasjert som undervisningsleder, og våren 1978 trådte han inn i rollen som studiesjef da Narvik ingeniørhøgskole ble en del av høgskolesystemet.

1. august 1989 ble Soleng valgt som rektor. Han ble også gjenvalgt tre år seinere, men ble da tilsatt som direktør i 1994 da ingeniørutdanningen, sivilingeniørutdanningen og sykepleierutdanningen ble slått sammen til Høgskolen i Narvik.

– Rektorfunksjonen var naturligvis krevende, ikke minst fordi den nye statusen i universitets- og høgskolesystemet innebar krav til nye arbeidsordninger, forsknings- og utviklingsaktiviteter som var nye for de fleste. I perioden var det også sterk påvirkning utenfra for å bli fusjonert inn i en større enhet, forteller Soleng.

Kampen om å få etablert sivilingeniørutdanning (1990) og egen sykepleierutdanning (1993/94) var krevende. Perioden ga likevel stor optimisme med økende studentmasse og tilsetting av mange nye lærere med høy kompetanse. Satsingen på en sterk rekruttering til teknologiutdanning, gjennom finansiering av forkurs og internasjonal rekruttering gjennom kvoteordning fra Russland og Kina, ga et godt grunnlag for virksomheten.

– Det lyktes også å få et godt finansielt grunnlag for aktiviteten gjennom samarbeid med sentrale myndigheter. Økonomien ved høgskolen var god i perioden, minnes han.

De interne kulturmotsetninger mellom de som i hovedsak hadde sitt virke innen ingeniørutdanning og de som underviste og forsket på sivilingeniørutdanningen, skulle bli vanskelig å forene. Tilsvarende interessemotsetninger var det også mellom teknologi- og sykepleierutdanningen. Det gjorde det ikke lettere at utdanningene ikke ble samlokalisert før flere år seinere.